IN FLAMES – Oslo – Oslo Spektrum

IN FLAMES – Oslo – Oslo Spektrum

Beklageligvis for Rise To Remain får jeg bare med meg slutten av deres opptreden da jeg entrer Spektrum en time etter åpning av dørene. Det lille jeg ser vitner om en solid fremførelse der lyden er klar, bortsett fra litt grumsete rytmegitarer. Gutta gir jernet og stemningen virker bra i Spektrum denne mandagskvelden.

Neste band ut er Ghost. Bandet virker selvfølgelig malplassert i denne settingen, da stilen og musikken er totalt annerledes enn de fire andre bandene. Ghost har utvilsomt kveldens grimmeste image. Til den messende lyden av sakrale orgeltoner inntar fire grim reapers og en yppersteprest i dødskallesminke scenen. Personlig synes jeg skiva til Ghost er rett så trivelig, men live lever de dessverre ikke opp til forventningene. Lyden er alt for grumsete og vokalisten overbeviste heller ikke. Tatt i betraktning at bandet er relativt ferskt bør vel tvilen falle dem til gode. Jeg prøver igjen neste gang, når bandet har fått noen flere år på baken.

Sceneskiftene går unna på rekordtid denne kvelden. Før jeg har rukket å kjøpe og tømme en halvliter dukker Trivium opp på scenen. Her er det andre boller fra første sekund, og det er tydelig at vi har med en proff amerikansk produksjon å gjøre. Lyden sitter som ett skudd, og gutta skyter fra hofta med presisjon. Riff og soloer stormer ut av høytalerne så prikkfritt som det er på skive. Personlig er ikke Triviums moderne metal en favoritt her i gården, men at fremførelsen er prikkfri er ikke til å skyve under en stol.

Jeg vet ikke om In Flames er en gjeng scientologer, eller om favorittfilmen er nærkontakt av tredje grad. De siste fem gangene jeg har sett dem virker de fast innstilt på å kontakte ET før de har forlatt arenaen. Dette er virkelig alle lysmenns våte drøm. Jeg har aldri sett en fetere utnyttelse av lys i konsertsammenheng enn jeg så på Spektrum denne kvelden.

For de av dere som leste min anmeldelse av In Flames forrige gang de var i Oslo, er det ingen hemmelighet at jeg har vært skuffet over de flamberte grabbarne de siste årene. Dette er tiende gangen jeg ser bandet, og de fem siste har hatt en forurolig dalende formkurve Det er derfor jeg med stor at jeg nå kan skrive under på at In Flames fortsatt har det. Denne kvelden var bandet i toppform, lyden var upåklagelig og Fridèn strålte med sitt cocky’e publikumsfrieri. I tillegg hadde bandet, for første gang på lenge, satt sammen ett sett fra hele karrieren som burde behage både gamle og nye fans. Personlig synes jeg de to siste skivene er oppgulp fra tidligere skiver innpakket i smakløs moderne metal uten den distinkte In Flames feelingen. Men når det dukker opp sanger som Colony, The Hive, Only For The Weak, Trigger, Swim, Cloud Connected og Take This Life kan jeg ikke annet enn å kose meg glugg i hjel. Til alle dere som holdt dere hjemme denne mandagen, hangover på jobb tirsdag morgen hadde vært verdt det. In Flames, og hele maskineriet rundt dem, overbeviste til de grader denne kvelden.