ROGER WATERS – The Wall

For 22 år siden ble en liten jente født inn i en familie av musikkelskende mennesker. Black Sabbath, Deep Purple, Uriah Heep, Fleetwood Mac, Neil Young, Nick Cave and the Bad Seeds…. Alle ble de spilt igjen og igjen, og denne lille jenta ble fort preget av en stor lidenskap for musikk. Men uansett hvor godt jeg likte denne musikken, eller det faktum at jeg bare var en liten droltunge, som min mor liker å kalle meg, var det Pink Floyd som fascinerte meg mest. Hver eneste kveld kunne jeg ligge i sengen og høre skrangleverket på «Time», eller hylingen til «Great Gig In The Sky», og sovne med den roligste fred over meg… Jeg har sett mang en bakoversveis opp gjennom årene når voksne mennesker har spurt meg hva slags musikk jeg liker, hvorpå jeg har svart: «Jeg liker Pink Floyd, jeg!» Jeg var en sær 7 åring. Alle de forskjellige aspektene og detaljene ved musikken, som jeg var for ung til å forstå da, og kanskje fortsatt er, fascinerer meg like mye den dag i dag. 

10 år senere skulle jeg få oppleve mitt første møte med det som var det nærmeste man kom Pink Floyd; i 2006 reiste Roger Waters rundt med «Dark Side Of The Moon». Jeg fikk billett til 18årsdagen min, og stolt som en hane fikk jeg være med de voksne til Viking Stadion, der jeg var sikker på at Roger Waters ventet bare på meg. Vi klarte å åle oss så langt frem i mengden det var mulig å stå, men fortsatt puste. Synet som møtte meg da konserten ble satt i gang kommer jeg aldri til å glemme; flyvende griser, fyrverkeri, et psykedelisk lasershow… Å se alle disse menneskene rundt meg fullstendig grepet av musikken gjorde sterkt inntrykk på meg. Det var første gang jeg så så mange voksne menn gråte. Etter denne konserten ønsket jeg mer enn noen gang at jeg var født 30 år tidligere…

Barnet i meg ble igjen sprudlende glad da det i august i fjor ble klart at Roger Waters på nytt skulle på turné, denne gang med The Wall. Jeg brukte fort opp alle pengene mine på billetter til begge dagene i Telenor Arena i Oslo, men synes det var litt i meste laget å gå og glede seg i 9 måneder til konsertene… Jeg gledet meg ikke mindre da jeg gikk og vandret langs Oslos gater fredagen i forveien, og hørte gatemusikanter spille Pink Floyd, og mennesker overalt i turné t-skjorter som ladet opp til konsert i solskinnet.

Dagen derpå var vi tidlig oppe og fant oss en park å grille i og lade opp til konsert. Men å høre Pink Floyd fra en mobil var i det hele bare frustrerende, og vi lengtet etter å komme oss utover til Fornebu. Arrangørene hadde satt opp ekspress-busser ut til arenaen, noe som var veldig greit for oss som ikke er velsignet med en retningssans ala Lars Monsen. Vi rakk konsertene helt fint, og fikk med oss den fantastiske åpningen av showet med «In the Flesh?», der Roger Waters raskt satte sitt preg på konserten i form av et velkjent fly som styrtet inn i en halvbygd vegg, og der fyrverkeri, kostymer og et spektakulært «veggshow» dominerte scenen resten av kvelden…

I ettertid av Oslo-eventyret fikk jeg et tilbud det var vanskelig å si nei til. Jeg skulle få være med til  O2 Arena i London 12.mai for å se The Wall igjen, og det eneste jeg trengte var å bestille flybilletter. Med ryktene som verserte om at David Gilmour skulle gjøre en gjesteopptreden på én av de seks konsertene i London, tenkte jeg at det var gode nok odds for meg. Så jeg kastet fra meg skolebøkene, tømte kontoen, og fløy en time tilbake i tid i håp om at en 22 år lang musikkdrøm ville oppfylles akkurat denne kvelden… Vi ankom O2 Arena, som har en litt større sjarm over seg enn en fotballstadion, litt i tidligste laget for min smak. Grunnen, fikk jeg fort vite, var at vi visst hadde billetter som inkluderte «VIP Hospitality Passes», noe som ville si at vi fikk middag, dessert og hadde åpen bar i en slags VIP suite hele kvelden, i tillegg til at vi fikk henge med Englands største blodfans… Reisefølget mitt liker å overraske. Det kan man forstå. Jeg hadde aldri følt meg heldigere. Det var før vi kom inn i selve salen og så hvor vi hadde plasser. Det var perfekt, på rad 6 og helt i midten. Og jeg kan fortelle dere at på rad 6, der slipper man svære menn med caps foran seg, og grinebitere som blir muggen fordi man kanskje lever seg litt for mye inn i musikken…

Showet åpnes, på samme måte som i Oslo, med «In the Flesh?», og det er minst like spektakulært. Roger bruker opp alt fyrverkeriet sitt på første låt, og flyet krasjer inn i veggen på samme måte som sist, men jeg blir likevel overveldet nok til at det skulle vært første gangen jeg så det, og ikke tredje. Jeg legger fort merke til at stemningen på konserten er en helt annen i London. Her er det mennesker som har sett Pink Floyd flere ganger enn de kan huske, og med så mange ekte fans i salen blir det fort en veldig fin og avslappet stemning. Jeg føler at jeg kan være meg selv, synge ut om jeg ønsker, og det at jeg ikke satt mange meterne fra scenen gjorde hele opplevelsen veldig spesiell. Man kunne også merke på hele bandet at de følte seg mer hjemme her enn i Norge, og det gjorde for min del at det ble et mer personlig preg over det hele.

Da pausen kom kjente jeg et stikk av skuffelse fordi jeg ikke hadde hørt noe som helst om David Gilmour. Jeg visste at det var for mye å håpe på, men jeg håpet, håpet så inderlig å få oppleve det som må sies å være det som er igjen av dagens Pink Floyd. Vi gikk tilbake til plassene våre, og konserten ble satt i gang igjen. Veggen var nå helspikret, med bandet bakom, og vi kunne ikke se noe til Roger Waters, bare et stort show på veggen. En nydelig versjon av «Is There Anybody Out There» blir etterfulgt av Roger Waters sittende i et fiktivt hotellrom i veggen der han fremfører «Nobody home» som han aldri skulle ha gjort noe annet. Etter låten «Bring The Boys Back Home» med et fullsatt orkester, blir salen helt mørklagt. Stillheten senker seg, en svak spotlight lyser opp en ensom Roger, og «Comfortably Numb» settes i gang. Jeg merket med én gang at det var noe spesielt med fremførelsen her i forhold til Oslo. Roger krevde vår fulle oppmerksomhet som den perfeksjonisten han er, og det var fullstendig stille blant publikummere som holdt pusten i påvente av noe stort… Ordet stort blir fort underdrevet idet Roger rett før refrenget med ett «slag» mot veggen blottlegger mørket, og synliggjør David Gilmour på toppen av veggen i et fantastisk lys, som om ingenting annet i verden betydde noe enn hans gitarsolo. Det går opp for publikum hvem som står der oppe, og jubelen braker fullstendig løs, og alle, som meg, er helt i ekstase. Publikum gråter og ler, og det felleskapet blant fremmede som ble skapt under fremførelsen hans er ulikt noe annet jeg har opplevd. Den følelsen jeg hadde da, hvor heldig jeg følte meg, kommer jeg til å ta med meg for alltid. At jeg hadde maskara nedover kinnene og at vinglasset mitt forsvant i mengden var så ubetydelig som det kunne bli. David Gilmour forsvant uheldigvis etter soloen sin, men det hadde ikke så mye å si. Jeg var helt stum, og jeg klarte ikke å prate, langt mindre innrømme for meg selv hva jeg nettopp hadde vært vitne til. Jeg tror ennå ikke at det har gått opp for meg, men jeg har fått høre at jeg fikk oppfylt drømmen min…

Jeg fikk nesten ikke med meg resten av konserten, før det kun var «Outside The Wall» som gjenstod, og Roger Waters tok en pause for å glede oss enda mer. Det viser seg da at selveste Nick Mason, sitter blant publikum. Om det var tilfeldig eller ikke vet jeg ikke, men jeg velger å tro at det var planlagt. Nick Mason kommer opp på scenen, og sammen med han David Gilmour og resten av bandet, og en klemmende Waters/Gilmour/Mason trio fremfører «Outside the wall» sammen. Akkurat det var det nok få som forventet. Roger Waters avslutter med en presentasjon av bandet og en takk til både sine gamle bandkolleger og publikum, og sammen forlater de salen. Det var ikke mange i publikum som hadde lyst å gå, og flesteparten av oss ble stående igjen og rope etter mer, helt til vaktene kastet oss ut.

Fremførelsen av The Wall i sin helhet i både Oslo og London var svært lik, selvfølgelig med unntak av spesielle gjester. Lyden og responsen fra publikum var dog mye bedre i London. Roger Waters har flere ganger uttrykt at han ikke er spesielt glad i å spille på fotballstadioner, men det var først når jeg så det for meg selv at jeg skjønte hvor mye han koste seg i en ordentlig konsertarena. Man kunne også se at de gamle rockerne begynner å bli nettopp det; gammel. Men for meg er Roger Waters like stor i dag som han var i 1979, da «The Wall» først ble utgitt. Det personlige preget han klarer å skape under konserten er helt unikt. Noe jeg beundrer med tanke på at en hel del av sangene er basert på egne livserfaringer, og det er ikke mange som klarer å blottlegge følelsene sine på den måten. Jeg tror det kalles kunst. En kunst som la grunnlaget for en av de mest spesielle opplevelsene i mitt liv. 

 

Personlige høydepunkt:

–        «What Shall We Do Know», en fortsettelse av «Empty Spaces» som bare er gjort plass til i filmen og under konsertshowet.

–        «Comfortably Numb»

www.davidgilmour.com

www.rogerwaters.com

 

Flere bilder fra konserten i Telenor Arena 30. april 2011 finner du her.