DROPKICK MURPHY’S – Oslo – Oslo Spektrum

DROPKICK MURPHY’S – Oslo – Oslo Spektrum

Sist Dropkick Murphys gjestet Oslo, var det i Sentrum Scene i 2008, i forbindelse med deres forrige studioalbum, "The Meanest of Times" fra 2007. Bandet slapp sin 7. studioalbum i mars, "Going Out In Style", og tar igjen turen innom Oslo, denne gangen i Oslo Spektrum, og har med seg celebert besøk.

Første bandet, Misconduct, gikk jeg glipp av med glans siden jeg dro innover rett fra jobb og det var relativt tidlig konsertstart (dørene åpnet 18.30, første band på kl. 19 ifølge damen på billettkontoret) og jeg rakk så vidt Devil’s Brigade, gikk dessverre glipp av et par låter.

4191dec6c9f9cbe08076684b5895db70.jpg

Devil’s Brigade er, for de uinnvidde, "nye" bandet til Matt Freeman (vokal & kontrabass), kanskje bedre kjent som bassist i Rancid. Bandet startet opp så tidlig som i 2000, men første studioalbumet ble sluppet først i august i fjor, etter å ha sluppet et par 12" singler i 2003 og 2005.

Devil’s Brigade er en blanding av Punk og Psychobilly, med et snev av countryamericana, med Matt Freemans særegne vokal.

Skiva har gått i ett her i huset de siste par månedene og selv om jeg er svoren Dropkick Murphys fan gledet jeg meg nesten mer til Devils Brigade og jeg stressa som en gud for å få det med meg fra begynnelsen.

Dessverre leverte bandet en heller uengasjert konsert, i tillegg til direkte kjip lyd som Spektrum dessverre har blitt kjent for. Låtene satt til tross for dette som støpt, og det var trivelig å se at det hvert fall var noen få flere som hadde satt seg inn i bandet på forhånd. Ekstra stjerne i boka for å spille Tenderloin (Rancid).

Etter Devil’s Brigade var det tid for røykepause, og på vei ut på røykeområdet fikk man et stempel på hånda, skulle da tro at man da kunne komme inn igjen samme vei. Men nei da, man måtte gå rundt og stå i kø ved samme inngang som der man løste inn billetten, uten at man fikk beskjed om dette på forhånd. Dette gjorde at man gikk glipp av hele Sick of It All, noe som kunne vært unngått hadde de sagt ifra når man gikk ut på røykeområdet. Ekstra hard smekk på hånda til Oslo Spektrum!

0e714db7e1ff5a3dd9fa8c14d1ff1c3b.jpg

Dropkick Murphys har holdt det gående siden midten av 90-tallet, og burde vel være et kjent navn for de fleste som har satt en fot innenfor Punksjangeren de siste 10-15 årene, da de også har blitt et av sjangerens største band. Folk-Punk, "Irsk Punk", Celtic Punk, Street Punk, kall det hva du vil, Dropkick Murphys er et feiende flott band, og med sitt 7. studioalbum som ikke byr på en eneste overraskelse eller et snev av hint om at bandet har tenkt til å utvikle seg i andre retninger, vil jeg faktisk våge å påstå at bandet er sterkere enn noen gang.

Til tross for kjip lyd så synes jeg bandet leverte en veldig god konsert, mye bedre enn den slappe gjengen jeg så i Gøteborg i fjor sommer.

Låtmaterialet var veldig variert og en god blanding av nytt og gammelt. Av gamle klassikere som ble spilt var det b.l.a Barrom Hero, The Gang’s All Here, Worker’s Song, Captain Kelly’s Kitchen, Citizen CIA, The Auld Triangle og ikke minst The Fields of Athenry som bandet så å si har gjort til sin egen.

Fra nye skiva spilte de overraskende mye, og med en så kul og fersk skive med seg i bagasjen er jo det bare trivelig. De åpnet med åpningslåta fra skiva, Hang’Em High, Cruel, The Hardest Mile, Take’Em Down, Deeds Not Words, Sunday Hardcore Matinee og kanskje skivas beste låt, Broken Hymns.

Som vanlig på en Dropkick Murphys konsert var det klamt, trangt og trivelig, og promillen og allsangen krangla heftig om å være på topp. Dropkick Murphys er band som leverer varene, og lever opp til forventningene, enten det er på skive eller på scenen; What you see (evt. Hear) is what you get. Og det holder i massevis. Thumbs up!