IVAR BJØRNSON (Enslaved) – …definitivt feelingen

Ivar Bjørnson er gitarist og sjefskomponist i ENSLAVED. Han begynte å spille gitar som 8-åring, først låter av Bob Dylan og Bjørn Afzelius sammen med sin far og senere kom interessen for metal og hard rock, denne gangen uten far ved sin side. Ivar er en svoren "Gibson-mann" og bruker utelukkende deres gitarer. Han har mange meninger og historier og det gjør ham til en mycket interessant person og musiker å gjøre intervju med. Les mer om hva Ivar har å fortelle gitarmessig i hans bidrag til The G-String Series.

Når begynte du å spille gitar? Hvor gammel var du og hvilket band var hovedårsaken til at du begynte å spille gitar?

De første forsøkene på å spille gitar var da jeg var 8 år gammel. Det var mer min egen far enn noen spesiell artist som fikk meg innpå gitarspilling. Han pleide å spille akustisk gitar og synge i helgene og jeg maste fælt om å få låne en gitar og være med. Det var ikke nødvendigvis musikken han spilte som appellerte; det gikk mest i Bob Dylan og Bjørn Afzelius – men selve det å spille. Så fikk jeg da være med og spille etter hvert, og "karrieren" var i gang. Jeg fikk egen gitar snarlig, og da var det metal bandene som inspirerte; WASP, Iron Maiden, Kiss og så videre; før jeg i 10-11 års alderen ble interessert i mer ekstrem musikk som Paradise Lost, Venom, Bathory og så videre.

Hva er det som gjør en gitarist unik? Er det feelingen eller teknikken? Det er mange som for eksempel ikke klarer Satriani, som er en sann mester når det gjelder teknikk!

For meg er det definitivt feelingen! Ingen tvil. En kar som Yngwie Malmsteen kan få meg til å måpe, men det gir ikke nødvendig den emosjonelle reaksjonen man kan få av å lytte på gitarister med oppriktig følelse i tonene. Mine favoritter er David Gilmore (Pink Floyd) og Robert Fripp (King Crimson) – begge er teknikere av rang men velger ofte det enkle språket og treffer en rett i hjerte og hjerne.

Hva var din første gitar? Har du den fortsatt?

Min første gitar som jeg eide helt selv (den akustiske var egentlig fatteren sin, ja) var en Samick som jeg fikk av mine foreldre og stefar – jeg er fortsatt evig takknemlig for den gaven!). Den ble solgt eller gitt vekk ett eller to år seinere da jeg hadde nok sparepenger til å oppgradere til en Ibanez Roadstar 560. Dette var vel og merke lenge før jeg visste hva ordet "Gibson" innebar, hehe!

Mener du at det er gitaristen som står for kvaliteten eller kan det være utstyret som utgjør det lille magiske?

Definitivt gitaristen,det er ikke en tvil i mitt sinn. Jeg har hørt nok genuint gode musikere låte fantastisk på "nekro"/ lo-fi utstyr og dårlige musikere med fantastisk utstyr låte drit med litt mer hi-fi tilsnitt. Greien tror jeg er at man må opp på et visst nivå i utgangspunktet for å ha nytte av bra utstyr. Når man har funnet rett gitar, rett plekter (særdeles viktig!), rette strenger og stilen man ville spille, er det rett tid å begynne å leite etter det spesielle oppsettet med amper, pedaler og alt mulig snop. Før den tid er fort gjort å havne i en "perler for svin"-felle hvor fancy digitalt utstyr dekker over de grunnleggende problemene med sur grunntone (ubevisst trekking i strengene slik at alt låter surt).

Hva slags utstyr bruker du? Guitars…pick ups…amps…? Bruker du forskjellig utstyr i studio og når du spiller live? Hvis ja, hvorfor?

Jeg spiller utelukkende på Gibson gitarer av typen SG. Mine favoritter, som jeg bruker i studio og live er Gibson SG-3 gitarene – med standard Gibson double humbuckers slik gitarene leveres. Når det gjelder øvrig utstyr er det dét samme jeg bruker live og i studio. Standard "vreng"-lyd kommer fra et halvt Peavey 6505 + stack (6505 + topp + 1 vinklet 6505 kabinett), mens clean og overdrive kommer fra et halvt Peavey Classic 30 stack (Classic 30 topp + rett kabinett). Hele riggen styres fra "hjernen" i operasjonen min: et TC Electronic G-System brett (et pedalbrett med en TC Electronics rackunit innebygget i chassiet); dette styrer kanaler og hvilken forsterker som brukes samt outboard pedaler – de viktigste pedalene i oppsettet mitt er TC Electronic sin Nova Drive, en Boss RE-20 Space Echo, en Roland expression-pedal og Ernie Ball volumpedal. Av plekter bruker jeg Jazz-III plektrene og strenger er det utelukkende Rotosound som står for!

Din drømmegitar, hvordan ser den ut?…brand, pick ups, strings..alt!

Det er to: den ene har jeg allerede bestilt; det er en Gibson SG doubleneck i sort finish – den tar litt tid, men jeg skal ha den til våren har Gibson lovet. Neste plate blir det altså både 6 og 12 strenger hehe.

Den andre måtte være en original vintage SG fra 60- eller 70-tallet med tre double humbuckere, om jeg skulle komme over noe sånt. Når det gjelder strenger så er jeg så godt fornøyd med Rotosound at jeg velger å fortsette med det.

Nå skal du få sette opp ditt drømmeband…du skal selvsagt være med…..hvilke individer mener du ville passet som hånd i hanske til din stil?

Hehe, jeg er jo mildt sagt fornøyd med oppsettet i Enslaved slik det er nå – men det er jo viktig og sunt å drømme hehe. Da kunne jeg tenkt meg følgende oppsett:

-Meg: gitar

-Robert Fripp (King Crimson): gitar

-Danny Carey (Tool): trommer

-Geddy Lee (Rush): bass og vokal

-Per Wiberg (Opeth): orgel og tangenter

-Attila (Mayhem, Sunn-O)))): vokal og kostymer

Deltar du i komponeringen i bandene du er med i eller er du en performer? Hvor viktig er det for en artist og ha muligheten til å uttrykke seg selv? Jeg mener, hvis du for eksempel er med i et band kun som performer og kun uttrykker noen andres musikk og musikalske følelser…ville du taklet å ikke være med å komponere…å ikke ha muligheten til å uttrykke deg selv?

Jeg skriver all musikken for Enslaved, og arrangerer sangene sammen med de to vokalistene Grutle og Herbrand. Jeg har deltatt i prosjekter hvor jeg har vært performer og trives godt med det også. Det er ikke det prinsipielle i å måtte spille egen musikk, det er nå bare en gang slik det har blitt med Enslaved og sideprosjekt. Jeg liker godt å spille musikk andre har laget, som i Dream of an Opium Eater (hvor jeg skriver halvparten av låten, og engelskmannen Reuben Gotto skriver andre halvdelen) og prosjektet vi gjorde sammen med Shining på Molde jazzen i 2008 hvor Jørgen Munkeby fra Shining skrev andre halvdelen. Hadde jeg ikke komponert musikk hadde jeg gjerne vært med i et band som performer og kanskje funnet andre måter å uttrykke meg på utenom: design, maling, hvem vet?

Har du noensinne gått helt tom for ideer mens du har holdt på å skrive låter til et nytt album? Hvordan taklet du det? Hva ble løsningen?

Jeg har, bank i bordet BIG time, aldri vært i den situasjonen. Dårlig nytt for intervjuet siden svaret ble kjedelig, godt nytt for meg!

Har du noen endorsements/sponsoravtaler? Mener du at endorsements/sponsoravtaler er viktig for en artist?

Jeg er heldig og har spons på det meste av utstyret: Gibson gitarer, Peavey amper og kabinett, TC Electronic pedaler og effekter og Rotosound strenger. Jeg synes selvsagt det er fantastisk å avtaler med disse leverandørene: fordi det er akkurat det utstyret jeg vil bruke. På gitarfronten hadde vi f.eks mange tilbud før dealen med Gibson kom på plass; men jeg har siden den nevnte Samick og Ibanez’en aldri hatt noe annet en Gibson og har aldri latt meg friste av andre merker samme hvor gratis de har måtte være. En endorsement gjør livet lettere økonomisk, med tanke på slitasje og det lettere sinnsyke antallet konserter man unnagjør på et år – men det viktigste er å ha utstyret man vil ha. Plektre har jeg hatt flere tilbud om, men det er kun Jazz-III som gjelder; så da får jeg gjøre som med Gibson: fortsette å betale fullpris til de skjønner at det er en god ting å samarbeide med meg.

I løpet av alle de år du har spilt, har noe noen gang gått helt feil under en konsert? Hvis ja, hva gikk galt?

Ja det har det vel hehe. I London på 1997 turneen sammen med Dark Tranquillity og Demoniac (tidligere bandet til Sam fra Dragonforce) turneen gikk alt i dass: ampen røyk – så røyk en streng; vi hadde ikke gitartech, så jeg skiftet selv med det resultat at jeg slet den nye strenger mens jeg satte den på. Så måtte jeg av scenen for å låne en gitar backstage. Der hadde løkene i Demoniac (de drakk gjerne to liter Whiskey hver til dagen) full fest med idiotvenner fra London og alt var kaos, det tok mange minutter å finne en jævla gitar jeg kunne låne. Det var ikke mye motivasjon igjen i meg når jeg endelig kom meg opp på scenen, for å si det sånn.

Dett var dett, og takk for at du svarte på disse enkle spørsmålene. Da er det bare en ting som gjenstår. Velg en gitarist som du beundrer og som du vil "plage" til å besvare disse spørsmålene??

Takk sjæl. Da velger jeg meg Czral ("Kalle") fra Virus / ex-Ved Buens Ende, Aura Noir ++++.

 

www.myspace.com/enslaved
www.enslaved.no
www.myspace.com/indierecordings