ROSKILDE 2010 – Dag 3 – Danmark

Nok en dag med en noe sen start, klokken 16.30 var det klart for Patti Smith med band, noe som etter den relativt tunge konsertdagen dagen før skulle være en fin start på dagen, etter at jeg faktisk var så heldig og fikk sove ordentlig ut til tross for alt bråket som er på festivalen. Med sin varighet på nesten to timer var dette en konsert som kanskje var i lengste laget, da en aldrende Patti Smith etter min mening slet med å holde energien oppe gjennom hele konserten, men vi fikk servert i alle fall et par sjeldne godbiter i form av låtene "Play With Fire", en coverlåt av Rolling Stones, "Rock ‘N’ Roll Nigger/Gloira, en coverlåt av Van Morrison samt en coverlåt av Lou Reed sin låt "Perfect Day". Alt i alt en noe spesiell konsertopplevelse, men man kan jo ikke unngå å få med seg slike legender når de spiller på festival.

Videre på programmet denne dagen stod Nile, et band jeg alltid har hatt inntrykk av at holder seg best på skive. Spesielt etter en noe trøttende konsert på John Dee for et par år siden. Og jo da, nok en gang skulle Nile levere en dritlang og søvndyssende konsert. Ikke misforstå meg, jeg elsker bandet og det de gjør, så lenge jeg får det levert på plate og kan sitte hjemme i min egen sofa og nyte det hele. På konsert holder det rett og slett ikke, det er ikke nok energi live i musikken til bandet til at det engang holder til et 50 minutters sett live på festival. Og når vokalisten så vidt klarer å stamme frem låttitlene, da blir det litt i svakeste for min del. Et band som klart holder seg best på plate, spør du meg.

Videre denne kvelden var det Muse på programmet, en konsert jeg dessverre måtte være vitne til mens jeg satt i kø og ventet på The Prodigy. Muse leverte en ufattelig overlegen konsert med en ikke-eksisterende grad av publikumskontakt. Sist jeg så Muse var i Oslo Spektrum i 2007, mens bandet fortsatt ikke hadde rukket å bli så enormt selvgode, det var for øvrig en god konsert. Bandet jeg så på scenen nå var mer eller mindre utmattet og så ut til å være utrolig ruset på sitt eget ego og selvgodhet. Vi fikk servert noen halvslappe versjoner av "Supermassive Black Hole", som likeså godt kunne vært levert av en gjeng musikkelever som hadde røyket jazztobakk de siste årene, videre kjente jeg igjen "Hysteria", en låt med ufattelige mange bommerter fra bassisten side (fy, fy) etter dette er det ikke noe særlig å nevne, før de mer eller mindre klarte å ro seg litt i land med encoren sin bestående av Plug In Baby, som er en ufattelig fin låt, noe jeg selv aldri hadde trodd jeg kunne si om en Muse låt, og "schlageren" Knights Of Cydonia. En middelmådig konsert som ble reddet av et godt låtreportoir.

Denne kvelden skulle bli avsluttet med et band jeg hadde sittet utallige timer i kø for å få oppleve, og ufrivillig måttet lide meg gjennom Muse på grunn av, nemlig 90-tallets absolutte Ravehelter i The Prodigy. Dette skulle være min tredje konsert med bandet, og med konserten på Hovefestivalen i 2009 friskt i minne så var det hele klart for en helt fantastisk konsert. Og tro mine ord: Jeg har ALDRI sett så mange mennesker på et sted. Det var helt sykt. Glowsticks og glowpaint over alt, og jeg tror så si hver eneste lille skapning på festivalen hadde klart å dra seg opp til denne konserten, enten om de var så drita at de måtte bli båret opp av to kompiser eller så speeda at de hadde løpt hele veien fra Roskilde by for å rekke det hele. Hele kalaset ble sparket i gang med den mer eller mindre ukjente låta "World’s on Fire". Før det skulle fortsette i en evig hitparade bestående av "Breathe", "Omen", "Thunder", "Warrior’s Dance", "Firestarter", "Voodoo People" og ikke minst "Invaders Must Die", "Smack My Bitch Up" og dublåta "Out Of Space" som en fantastisk avslutning på sirkuset. Bandet leverte virkelig 100 %, og selv om man ikke er den store fanen av rave eller elektronika, så lenge man har vokst opp på 90-tallet så er og blir The Prodigy et band man har et forhold til enten om man ønsker det eller ikke. Og det skal virkelig sies, bedre liveband skal man lete lenge etter. Denne konserten var NESTEN bedre enn Alice In Chains og Them Crooked Vultures, men det blir nesten litt vanskelig å sette de inn så høyt, men bandet glir glatt inn på en tredjeplass for min del, hva angår årets konsertopplevelser.

Selv om det allerede hadde rukket å bli langt på natt, var det hele langt fra over. Med glowsticks over hele meg, og knapt energi igjen i kroppen løp jeg alt jeg kunne for å rekke å få med meg Gallows, som en avslutning på en fantastisk kveld. Bandet sparket løs med "London Is The Reason" idet jeg ankom konserten, med en endeløs circlepit, støv over alt og et publikum som ga det siste de har av energi, skulle dette vise seg å bli en ufattelig utmattende og fantastisk konsert. Publikumsappealen var høy, spesielt med tanke på at bandet som vanlig endret litt på "London is the reason", og for anledningen sang "Denmark is the reason". Det hele fortsatte videre i knalllåter som "Abandon Ship" og "Queensberry Rules", før vi fikk servert en av de bedre coverlåtene jeg har opplevd. Bandet covret fantastisk nok den legendariske The Clash låten "I Fought The Law" før det braket løs med allsang til "In The Belly Of A Shark". Det hele ble avsluttet med et hest publikum som av full hals forsøkte å skrike "MY NAME IS CASANOVA, I FEED ON BROKEN HEARTS" til avslutningsnummeret "Orchestra Of Wolves". En intim og fantastisk konsert, det var bare synd at konserten ikke var ferdig før klokka begynte å nærme seg fire om morgenen, og man ikke kom seg tilbake til teltet før klokka var blitt fem. Men det var det absolutt verdt!

http://www.roskilde-festival.dk