NORWAY ROCK 2010 – Dag 4 – Kvinesdal

ANVIL :
Canadiske Anvil begynner å trekke på åra, første skiva kom ut i 1981, men to av medlemmene begynte å spille sammen i 1973. Anvil har en form for legende status som inspirator til menger av verdens største band, og har 13 utgivelser under beltet. Om Anvil har blitt noe bedre på sine instrumenter etter første utgivelse kan man spørre seg om, for maken til rotete greier har jeg bare sett på kulturmønstringer og demo konkurranser. Utight og lurvete, godt over grensen til pinlig og komisk. Men på tross av mye rusk i maskineriet er det faktisk mye kult bandet presenterer. Anvil har en egen greie og følelsen av tidlig åttitall skinner gjennom når man ignorerer at det humper å går til tider og det blir ganske fornøyelig å se dette bandet jeg aldri trodde jeg skulle få se på norsk jord.

DEVILDRIVER:
Dvildriver ankommer scenen etter 48 timer uten søvn og uten egen instrumenter,som ikke dukket opp da bandet landet i Norge. Bandets amerikanske metal er tung og ligger vel i ekstrem delen av spekteret.Bandets vokalist Dez Fafara er i godt humør og prater mer enn han har gjort siden 1996 kan han fortelle oss og det er et rutinert band vi får se,men litt kjedelig og ensformig blir det etterhvert. Jeg kom i snakk med noen fans av bandet etter konserten som subjektivt ga konserten en sekser,kjempefornøyde og veldig glad for å få se bandet live. Kanskje jeg rett og slett begynner å bli litt mettet etter fire dager:-)

EPICA :
Med den vakre Simone i front setter Epica i gang sitt blytunge powermetal set, til alle hannkjønns store glede:-) Ikke bare er hun strålende vakker, men synger som en engel og stemmen passer veldig godt til det tunge symfoniske uttrykket bandet leverer. Bandnavnet står i stil til musikken og opptreden, for det er episke saker dette her, for dem som liker Kamelot og After Forever kan jeg trygt anbefale å sjekke ut Epica.

SABATON :
Når Sabaton står på scene er et mye å glede seg over. På tross av tekniske problemer med mikrofoner gjennom halve konserten er det ingenting i veien med humøret og pågangsmotet til svenskene. Den ene publikumsfavoritten etter den andre runger utover de oppmøtte mens flammene, bombene og pyroen maner til episk stemning.
Bandets tekster er utelukkende om krigføring og stridigheter, heltemot og marsjerende menn med mot i brystet, men hvor dypt tematikken stikker er vel mer et spørsmål om underholdning. Og underholdt blir man, for det er et eksplosivt sett med mye bevegelse, bomber og flammer, onstage antics og masse humor mellom bandmedlemmene.

U.D.O :
Den lille tyske legenden Udo Dirkschneider, med den karakteristiske stemmen kjører fremdeles på som en representant fra den gamle skolen. Det er lite nytt å melde, gamle låter som "Balls To The Wall" og "Metal Heart" er udødelige låter i metalsammenheng, og det er kult å få høre dem live. Bandet er en gjeng med flinke folk og konserten i seg selv er underholdende, men ikke et must å få med seg, om man ikke er fan eller ikke har sett U.D.O før.

BULLET FOR MY VALENTNE :
Ikke vet jeg hvor mange store band som kommer fra Wales, men jeg tipper det ikke er mange. Bullet For My Valentine har hatt en fantastisk kurve hva suksess gjelder og har solgt mer enn to milioner plater siden 1998. Thrahmetal/metalcore/heavymetal, ikke vet jeg men hardslående og catchy er det i alle fall. Bandet virket litt slitne men alt i alt en grei konsert.

SEBASTIAN BACH :
Vokalisten fra Skid Row starter sin tilmålte time med låta "Slave To The Grind" fra gamlebandets skive med samme navn. Det er en energisk og kommunikativ mann vi møter og det er en ren fornøyelse å overvære konserten. Han synger bra, bandet er tight og lyden er god. Naturligvis blir det jo også "18 To Life", skulle jo bare mangle. Lurer på om han ikke er litt lei av denne låte, men det er jo en låt som vil henge med ham resten av livet, og slik er det vel når man har hatt slik suksess som Sebastian Bach har hatt.

MOTORHEAD :
Lemmy er snart 65 år gammel men det virker ikke slik. Det er jo et under at mannen fremdeles lever, med tanke på rock n’ roll livet han har levd. Motorhead er bandet som minsket gapet mellom punken og metallen i en tid hvor fansen var splittet i to leire og er et av de største navnene verden. Det er en underholdende konsert gutta leverer, og det er vel ingenting som går direkte galt. Skal litt til når man har spilt i band hele livet. Settet består av udødelige klassikere som "Killed By Death", "Ace of Spades" og "Overkill" og mot slutten av konserten kommer Sebastian Bach opp og synger en låt med med Lemmy. En bra avslutning på den kanskje beste norske festivalen for rock og metal fans.