HOVE 2010 – Dag 3 –

Under den tredje dagen av HOVE 2010 var det bandene SHOT AT DAWN, ATREYU, HEAVEN SHALL BURN og AS I LAY DYING som fikk vår fulle oppmerksomhet.

 

SHOT AT DAWN

Norske Shot At Dawn åpnet amfiet før band som Heaven Shall Burn, Atreyu og As I Lay Dying. De er voksende i miljøet og har noe mange metalbands ikke har: Tonnevis av synlig selvironi.

De entret scenen med N.E.R.D’s She Wants To Move i bakgrunnen før de begynte å dra i gang riffene. Det var en opplevelse av de sjeldne, vokalist Ole gjorde stadig noe som trakk på smilebåndet, enten det var ballettliknende moves eller prøve å dra av shortsen på en av de andre medlemmene. Han dro også opp t-skjorta og tok en liten Shakira.

Vi fikk vite at det var forbudt å spandere mat på han, men endte likevel opp med en tallerken full av det.

Som et band med mye selvironi og humor hadde de selvsagt en låt dedikert til He-Man, og ikke lenge etter denne låten ble sparket i gang kom det en He-Man utkledd person og lekte seg med medlemmene. Det ble også litt banjo og kubjelle jamming på toppen av det hele.

Under konserten ble vi også servert litt pyro, flammer og ikke minst konfetti!

Om ikke dette bandet får mer oppmerksomhet snart er det noe galt med musikknorge. Shot At Dawn er virkelig et band vi trenger i disse harde dager hvor musikkbransjen ikke bryr seg om annet enn å selge overproduserte varemerker og små Disney jenter som ikke tør å innrømme sine egne feil.

 

ATREYU

Dette var første gang i deres endeløse karriere de endelig entret norsk scene. De har fått blandede kritikk som live band og forventningene mine visste jeg ikke hvor jeg skulle plassere.

De åpnet det hele med en slags gospel-liknende intro før de dro i gang riffene og virkelig startet det hele.

Det var tidligere blitt sagt at de sliter med vokalene og at dette alltid hadde vært et problem, men det var ikke noe jeg la merke til i dag. Bassisten hadde en energi resten av bandet ikke hadde. Han virket mer tilstedeværende enn resten og han svirret rundt og kastet instrumentet opp i lufta og fortsatte som før.
Den største nedturen med konserten var nok da de begynte å covre Bon Jovi’s You Give Love A Bad Name og skulle få publikum med. De sang med, men hvor fornøyde de var er lite sikkert å si. Vi er alle enige om at Bon Jovi ikke er hovemateriale, så derfor kan dere holde dere til eget materiale.

Innimellom under konserten ble det kastet guitar picks og vannflasker til publikum istedenfor å vente til etter konserten, dette og faktumet at de hadde vært i Oslo tidligere og spilt inn musikkvideo var nok konsertens høydepunkter. Mr. John Bon Jovi ødela rett og slett hele stemninga…

 

HEAVEN SHALL BURN

Heaven Shall Burn var et av de få banende som verken var fra Norge, UK eller USA men har likevell fått et relativt bra rykte på seg utenfor sitt eget hjemland, Tyskland, men er dette nok for å trekke det norske publikum?

Det første jeg la merke til var hvor lite publikum det faktisk var. Logikken sier at det kommer fler og fler jo seinere bandet spiller, for jo seinere de spiller, jo større er de. Det virket ikke som logikken stemte her da det var flere i publikum da Atreyu spilte. Det kom riktig nok flere under andre og tredje låt, men var fortsatt ikke nok til å slå Atreyu i publikumsmasse.

Mindre publikum satte heldigvis ikke en stopper for konserten og alle rocket løs og vokalisten var så tilstedeværende at hans vinrøde skjorte var dekket i svette tidlig under konserten. Det var mye liv på scenen generelt, men det var nok vokalisten som måtte gjennomgå mest med tanke på svetteflekkene på klærne.

På turen hit hadde noen av dem også tatt seg tid til å lære seg norsk og det ble mye "takk takk takk takk takk" og som på alle andre metalkonserter var piten til stede, og midt i det hele dukket det også opp en støvsky kjent fra fjordårets BMTH konsert, men den hadde nå klart å flytte seg bort til amfiet, og ikke minst roet seg ned litt.

Wall Of Death kom også til slutt og ikke minst her tenkte tyskerne at de skulle få i bruk sine norsk kunskaper "høyre, venstre, klar?!" kom det ut fra den ene gitaristen. Så dro de i gang en låt og kaoset oppstod nok en gang

Til tross for tyskernes rykte om å ha et heftig temperament var disse gutta ydmyke og takket og bukket for seg og til tross for mindre publikumsmasse en bandet før, var disse helt klart mer imponerende og de droppet utgåtte 80talls covre.

 

AS I LAY DYING

As I Lay Dying var som noen regner, årets siste metal konsert på hove. Så da var det bare å imponere publikum og få en minneverdig avslutning på årets metal program.

Før bandet går på scenen roter noen i crewet litt rundt og kaster trommeskinn og vannflasker ned til publikum. Litt bromance får vi og med på kjøpet, desverre var det ingen der til å oppfordre publikum til å klemme sidemannen.

AILD dukket ganske plutselig opp på scenen og mosh piten tar full form. Allerede etter første låt tenker vokalisten at det er greit å nevne at det er første gang de er i Norge og at de er imponert over festivalen, etter 3 dager med band som sier det skulle man tro man var lei, men publikum jublet like høyt som før. Før de dro i gang en ny låt forklarte vokalisten at de skulle spille endel gamle låter slik at de eldste fansen også fikk oppleve litt mer da dette var første gang de var på besøk.

Som på alle andre metal konserter oppfordret de til Circle Pit og la til at vi måtte plukke opp de som falt. Som festivalkulturen vi ihvertfall har i Norge er det ikke unormalt å plukke opp de som faller så dette løftet klarte vi å holde relativt fint.

Etter to circle pits var det klart for årets første trommesolo. Der var det litt blandet respons. Med tanke på begrenset tid ville nok fansen helst høre låtene, men for trommiser i publikum var nok dette kjempe gøy. Da soloen var over og noen flere sanger spilt takket de for seg og forkalrte at de hadde det fantastisk gøy og gledet seg til neste gang.

Med tanke på hvor mange som sier dette begynner jeg å lure på hvor mange som sier det for å høre et siste jubel og hvor mange som faktisk mener det, men er jo en grei og uærlig måte å få litt mer liv i publikum da…