DEATH FEAST 2010 – Dag 3 – Hünxe, Tyskland

BLUSTERY CAVEAT og VOMIT THE SOUL hadde begge to store lydproblem. Førstnevnte rodde dog en middelmådig konsert i land med en fantastisk Dying Fetus cover!! All mulig cred til dem for det. På skive låter Blustery Caveat helt fantastisk, men live denne dagen funket det dessverre ikke. Vi får skylde på lyden. Begge bandene får her samme omtale med unntak av DF coveren.

Dagens, og kanskje festivalens største kalkun var Squash Bowela… mer er det ikke å si om den saken.

CARNIVORE DIPROSOPUS fra Colombia burde kanskje ha drukket litt mindre og "våknet" litt mindre før de skulle entre en scene av slik størrelse som denne. Jeg ville aldri ha tilgitt meg selv i etterkant dersom jeg hadde vært i en slik befatning at jeg snublet over ende eller tvinnet fingrene mine på en slik måte som gutta her gjorde. Musikken deres var ikke i min gate, ikke var det forståelig hva de ropte fra scenen, og ikke fant jeg deres Black Sabbath variant fengende. Men for all del, det at gutta i CARNIVORE DIPROSOPUS kan spille tviler jeg ikke på. Dessverre falt det ikke riktig inn i mine ører denne dagen.

Carnophage og Grind inc gikk meg hus forbi da jeg befant meg i teltcampen sammen med nye bekjentskaper fra helgen i forveien og et lager med tysk øl.

AEON kom, så, drakk seg fulle, og forsvant. Men fy og fei hvor bra de spilte. De leverte akkurat det de skulle. Knalltøff dødmetall med skikkelig rockefot. Trivelige gutter er de også.

SEVERE TORTURE har to forskjellig ansikt. Et gammelt og et nytt. Jeg er personlig tilhenger av det gamle materialet til SEVERE TORTURE, og dermed fikk jeg vel 50 % av det jeg setter pris på samt 50 % av det jeg godt kan høre på, men ikke er størst fan av gjennom settet. Dødmetall, rett frem, kjapt og brutalt, det er min greie snarere enn lange melodiske parti, gitarvirtuosoablegøyer og gitarrunking kan jeg spare meg for, men jeg forstår greia. Jeg koste meg stort under SEVERE TORTURE denne lørdagskvelden i Hünxe.

WACO JESUS lever ablegøyer og grindcore i skjønn innpakning, men når alternativet var å sitte og svinge seidelen med hyggelige svensker og kjekke tyskere, da ble det slik. Jeg overvar et par låter med Waco Jesus, puslet litt med infoen om at de selv syntes navnet var litt vel på kanten og dermed omtalt seg selv som Wacko Jesus de senere år, og returnerte til hygge og god stemning.

DYING FETUS for andre gang på tre dager, hva skal man si? Denne gang skulle de presentere låter fra "Killing on adrenaline" og "Purification through violence". Jeg vet ikke om det er mer å si om Dying Fetus… De kan jobben sin, og jobben er å levere dødmetall i ypperste klasse til et alltid sultent publikum. Ut i fra det man vet i etterkant etter samtaler med gutta i Dying Fetus så trivdes de godt med å spille dette spesielle settet, de trivdes også godt med å overvære en hel festival, samt det å få sjansen til å slappe av mellom slagene.

LOCK UP har aldri vært blant mine favorittband, noe som er merkelig i og for seg i og med at Napalm Death er mitt absolutte favorittband gjennom all tid, samt at AT THE GATES var ett av mine favorittband i mange år. Men uansett så er dette musikk som funker. Det er energisk, det er fengende, og det er godt å se at det fortsatt er liv i gamle helter.

Apropos gamle helter så ble Death Feast Open Air 2010 avsluttet av SUFFOCATION, og hvilken avslutning! Allsang fra nesten alle frammøtte, i alle fall fra alle som sto rundt meg, "Souls, souls to deny, souls"… og under "Katatonia" som er den første låte SUFFOCATION noensinne lagde var det fullstendig sammensmeltning av stemmer rundt meg. Uansett, over alle ringer Frank Mullens stemme høyere og kraftigere og full av "jeg er faen meg rå til å growle" holdning.  De gamle er eldst, og SUFFOCATION skuffer ingen!

Etter at SUFFOCATION er ferdige med sin opptreden beveger vi oss alle, artister og "vanlige" gjester, som ikke vil sove, oss bort til partyteltet som holder oss oppe til de tidlige morgentimer.

Da gjenstår det bare å si takk for i år Hünxe, vi sees til neste år, og takk til DFOA crewet og BCP agency for at de huset The Sickening sammen med et vakkert knippe band under årets Death Feast Open Air som etter min mening var langt bedre innholdsmessig enn fjoråret. Men nå er jo smaken som kjent som baken, og på min står det tattovert "carpe rectum"… så til nest gang, hasta la vista Vato!