GREEN DAY – Oslo – Ullevaal Stadion

Green Day

Ullevål stadion

Publikum: ca.25 000

Været: Upåklagelig

 

"Perfekt start på musikksommeren"

Kvelden startet først med Joan Jett. Skal ikke si så mye om den aldrende damen, utenom at hun fortsatt kan sine saker bra. Hun holder seg godt og har fortsatt fres over seg. Nå kan ikke jeg sammenligne med hvordan hun hørtes ut live i sine tidligere perioder, men dette var slettes ikke verst. Både kjente og ukjente klassikere strømmet ut av anlegget på Ullevaal. En del av publikum var kanskje litt for unge for å huske denne dama godt nok, utenom den sangen "alle" kan. Utenom litt småproblemer med lav kveldsol over stadion og litt grumsete lyd i begynnelsen, så kan dette kalles en fin start på kvelden.

Det var kun ett sted å være i Norge fredag 4.juni 2010 kl. 20.30, Ullevål stadion i Oslo. For de som faktisk var der ble det en festaften med det meste som kan krype og gå av musikkeliten her i verden.

Det var nemlig ikke bare Green Day som entret scenen. Med i ermet hadde de et arsenal av kjente musikalske varemerker samt en tribute hyllest til det meste av verdens ledende musikere som gikk igjen gjennom hele konserten.

Ikke èn sky på himmelen, perfekt temperatur, effektive ølkøer og dugelig med hjelpeapparater rundt omkring lå det an til å bli en aldri så liten hyggestund.

Etter å ha dratt i gang "know your enemy" som låt nummer to ser Billy Joel & Co seg aldri tilbake. Allerede her slang Billy Joel gitaren på ryggen i aller beste Jimi Hendrix stil, slikt liker folk å se. Nå viser det seg at det under Melodi Grand Prix finalen var en viss person som stormet scenen for å få frem ett eller annet ubrukelig budskap, og dermed ødelegge for sceneshowet. Vi fikk en person i rød kondomdrakt som veldig tidlig klarte å komme seg på scenen. Til alle dere som synes dette er noe å lage trend av:

-KUTT DET UT MED EN JÆVLA GANG.

Dere hjelper ikke showet, dere gjør ikke programmet bedre. Dere er egoistiske og ødelegger for oss andre, og da spesielt for de som folk faktisk har betalt for å komme og se.

Heldigvis er Billy Joel en av bransjens mest rutinerte og fikk i en håndvenning personen til å stagedive ut fra scenen, grei løsning, la festen fortsette i sitt oppsatte program.

 Hvis det var noen som savnet noen låter denne kvelden, så kan det godt være, men her fikk vi altså en parade av Green Days beste av det beste, jeg savnet ikke en låt. Selv om det naturlig nok tok mest av på "Basket Case" så var forskjellen på stemningsnivået til de andre låtene minimal i forhold. Det er jo noe av grunnen til at konsertene deres er så bra. Folk koser seg, rocker og står i ring og danser på hver eneste låt.

"We are the champions" runger utover anlegget, og det er faktisk litt artig, kanskje fordi det blir en kort seanse.

Det er sikkert nok av anmeldere som har latt seg friste til å bruke "frieri" hyppig i sin beskrivelse av kveldens konsert, det skjønner jeg godt. Fra start til slutt får man en god følelse om at de er her for oss, for Oslo, for akkurat meg som står her nå. Denne følelsen om at man føler at man selv er på scenen kommer kraftig fram i deres innbydelser til publikum om å komme opp på scenen. Første mann ut er Mikael, en liten pjokk med grønne briller som står forrest på scenen med Billy Joel en stund.

-My friend buddy, kommer det fra Billy Joel i det gutten forlater scenen, noe å fortelle klassemaerater på mandag.

Det er mye rart som havner opp på scenen i løpet av kvelden, det meste tar Billy Joel på seg, vikinglue, briller, skjerf osv. Under ene låta kommer det flaksende et par Norges-briller gjennom lufta, Billy Joel får akkurat nappa tak i dem og i en elegant håndvenning flikker dem på seg.

Ny person opp på scenen, en ung dame som Billy Joel "frir" til, da var det ihvertfall ett hjerte som ikke sto stille på scenen. Jeg vet ikke hvor mange som kom opp på scenen til slutt, fem-seks stykker. Ei lita jente får vanngevær i henda og spyler ned piten, sikkert greit da det kokte i to og en halv time foran scenen.

Billy Joel er nede og håndhilser på pitten, roper Oslo mellom nesten hver låt og forsikrer seg om at folk har det bra. Gledessprederen.

 

Det er ingen hemmelighet at Green Day er en av de større motstanderne av sitt egent lands krigføring i utlandet. Blir det for mye slik propaganda på en konsert kan det fort bli kjedelig. Dette skjer heldigvis ikke ikveld. Med unntak av noen videofrekvenser i bakgrunnen av typen gamle paradefilmer blir vi skånet for mye politiske meninger, som fort kunne vært der, det synes jeg er helt greit.

Første allsang, og da mener jeg 25 000 som runger ut allsang, "When I come around", helt rått. Spesielt siden de etterpå drar ut den tilfredse rusen med en tribute hitparade til de store og kjente artistene, her får vi "highway to hell", "sweet child of mine".

Så kommer Benjamin på scenen, kanskje rundt 17 år, ser skater ut. Billy Joel spør flere ganger:

-You know this song? You know the text of it? You know all the text?

Fyren får være vokalist på en låt, med bandet som står bak og backer opp. Man skulle nesten trodd at fyren var innleid. Han er noe nervøs i starten, men lar seg rive fullstendig med og tar over hele showet. Det som er helt fantastisk er at han faktisak hører litt ut som Billy Joel for 15 år siden, et høydepunkt ikke bare for han, men også for oss som digga oss glugg ihjel nede på banen.. At de også får kjørt på rikelig med dynamitt på scenen er effektive virkemidler for å heve stemningen. Senere "I can`t get no satisfaction", "hey Jude",  en BB-King låt, noe usikker på hvem. Vi får en herlig symfoni av refrengene til de beste cover-låtene, som bare varer og varer.

Vi får en introduksjon av bandet mot slutten. Første ekstranummer, "American Idiot", da var det vel ingen som satt på tribunen, alle dansa. Det dannet seg til og med flere større dansegjenger som bare eskalerte utover i låta. Og når man avslutter med "time of your life", så kunne man ikke vært mer enig. Jeg så Green Day på Roskilde sist de var der, det var helt fantastisk, men dette var enda mer kjærkomment, mer personlig og mer uhøytidelig. Mange mener at Muse er verdens beste live-band om dagen. Muse, intet vondt ment, men ta dere et høylytt stev og lær av "the champions".