BRANT BJORK – Oslo – John Dee

Med ny skive, Gods And Goddesses, ute i sirkulasjon og ett evig-langt og varmt forhold til både Fu Manchu og Kyuss, var det ikke med små forventninger undertegnede troppet opp på John Dee en kald kveld sent i april.

John Dee var deilig tettpakka av ett ensamble av hasjhuer, grungere, flotte rockemennesker og annet rask. Rett og slett mitt eget folk. Pils ble handlet inn og kjentfolk funnet. Alt var duket for en knallflott og knallseig kveld. For det er det Bjorks musikk er; seig som faen.

For de få uinnvidde: Brant Bjork var ,sammen med John Garcia, Josh Homme og Nick Oliveri, med på å guffe fram Dessert Rock scenen i California på seint åtti, tidlig nitti-tall, som trommis i både formidable Fu Manchu og fabelaktige Kyuss.

Man kan såklart trekke paraleller og finne likheter med Fu Manchu og Kyuss, men Bjork er mer variert og en god del  mer "stone", og ikke like tungt. Men alikevel, det er rock vi snakker om her og seig sådan. Det tar sin tid før hver låt kommer igang og man blir stående og svaie, på en særs god måte. Men Brant Bjork er ikke for alle. Liker man Fu Manchu, liker man automatisk ikke Brant's soloprojekt. Der Fu Manchu er beintøft og raskt, er Brant chill og langsom. Han kombinerer nesten søvnige partier med eksposjoner av riff og feite trommer, så man noen ganger hopper rundt og andre ganger blir som gelè i både hjerne og bein.

Konsertmessig fungerer dette relativt bra; teknisk sett er det ingenting å utsette på, men innlevelse på scenen kan oppleves som tidvis snodig stivt. Nå kan man argumentere med at "det er sånn dessert-rock skal være", og det er jeg forsåvidt enig i. Nå har Brant delvis byttet ut noen av folka i bandet og jeg må bare si; i fjor på John Dee funka ting bedre. Dessverre. Det virket som han hadde byttet ut sceneutståling med ett par gamle gubber. Jaja. Man kan ikke få i pose og sekk.

Har du ikke hørt Brant Bjork, så løp og kjøp. Skivene Jalamanta og Punk Rock Guilt er å anbefale, og for guds skyld; kjøp konsertbillett neste gang!