KEEP OF KALESSIN – Tar svartmetallen ut av tåkeheimen – Del 2

For mange representerer Keep of Kalessin et friskt pust i norsk, og europeisk for den saks skyld, ektremmetall. De to siste årene har vært et eneste stort promo-korstog for Trondheimsbandet. De har delt turneplakater med band som Exodus, Behemoth, Satyricon, Hypocrisy, Enslaved og Dimmu Borgir for å nevne noen. I år stilte bandet opp i norsk Melodi Grand Prix, hvor de kom til finalen og dro i land godt over 200000 stemmer og en flott tredjeplass. Men framgangen har slettes ikke kommet gratis eller over natta. Keep of Kalessin har eksistert i over tretten år allerede, og veien fram til i dag har vært preget av pågangsmot, oppturer, nedturer, besetningstrøbbel, motgang og sist men ikke minst troen på at bandet en vakker dag skulle få den anerkjennelsen de fortjener av potensialet som alltid har ulmet i gitarist og bandhøvding Obsidian Cs særegne metal.

Armadaen tar av

Da Tabu Records slapp plata "Armada" utpå våren 2006, skapte den stor oppsikt i media. Her hjemme var de største avisene rause med øyne på terningen og nede på kontinentet snakket folk om "det nye store fra Norge". Heftig turnevirksomhet fulgte i kjølvannet av plateslippet. Til tross for laber innsats på promofronten fra plateselskapets side, begynte "Armada" å selge bra. Folkesnakket var i gang. Som supportband på europaturneer med Carpathian Forest og Exodus/Hypocrisy lot Keep of Kalessin musikken sin snakke for seg selv. Ingen fancy promoteringskampanjer var nødvendig for å få folk til å åpne øynene. I moderlandet ble bandet nominert til Spellemannsprisen for beste metalplate, men det var kompisene i Enslaved som stakk av med den gyllne harpa. På hjemmebane i Trondheim ble bandet nominert til årets artist fra Trøndelag i forbindelse med UT-Awards. Konkurrentene var intet mindre enn Dum Dum Boys og Åge Aleksandersen. Heller ikke her stakk de av med seieren, det samme gjaldt også Alarmprisen. Men en kjærkommen anerkjennelse fra media og bransje ga bandet en vitamininnsprøytning. Nå var det ingen vei tilbake – de måtte satse alt på Keep of Kalessin. Bandet leverte også en forrykende konsert på årets Inferno Festival. Den gode kritikken kunne nesten fått enhver til å rødme. Det var tydelig at bandets liveerfaring hadde kommet godt med. De var tightere enn aldri før og utstrålte en energi som smittet over på publikum. Musikk-Norge hadde fått øynene opp for bandet, men veien til toppen var fortsatt lang. I Trondheim ble bandet også sentrum for en aldri så liten begivenhet. De ble invitert til å spille på Trondheim Jazzfestival sammen med den hardtslående jazz-duoen Monolithic. De fylte konsertlokalet Blæst til randen med publikummere, og det var nok mange jazzskaller som fikk bakoversveis denne februarkvelden. Mannen bak festivalen, den ikke så ukjente trommelektoren Ernst Wiggo Sandbakk hadde hørt "Armada" og var intet mindre enn imponert. Det var kanskje derfor Vyl fikk jobben som gjesteforeleser i emnet blastbeats på Musikkonservatoriumet i Trondheim? Ryktene sier at det var mange åpne kjefter i auditoriet den dagen.

Til tross for en god mottagelse av plata fra grasrota og media ble ikke bandet fulgt skikkelig opp av Tabu. Hvorfor ikke?

Da vi signet med Tabu så var det med Espen og Erik som jobbet der. Like før Armada ble sluppet sluttet disse to og labelen fomlet i blinde i lang tid. Jeg vet at de ødela sinnsykt mye for oss og at plata kunne gjort det mye bedre enn den faktisk gjorde. I dag har vi mye bedre oppfølging fra selskapene og det er på tide for oss å ta igjen det tapte. Det at Keep of Kalessin gjorde det bra etter at Armada kom på markedet skyldes slettes ikke Tabu, men at vi jobbet hardt på egen hånd. Tabu tok kun æren og pengene. Nå skal vi utvikle bandet videre og ikke hvile på noen slags laurbær. Det å spille i band handler om å være sulten og aldri slå seg til ro. Tiden med Tabu er definitivt over.

Ny hverdag

2006 ble et travelt år for Obsidian C som fortsatt sto på scenen med Satyricon. "Now, Diabloical" kom som kjent ut i samme tidsrom, og i følge Obsidian himself var han ikke hjemme i kåken i Trondheim mer enn 20 minutter i løpet av hele året. Med "Armada" på stigende rus og Satyricon på veien verden rundt var Obsidian kommet i en beklemt situasjon. Løsningen var å ta med moderbandet som support på "Now, Diabolical Tour" høsten 2006. Det ble travle dager for gitaristen som i tillegg til å spille to konserter hver dag i over en måned måtte ta seg av jobben som Keep of Kalessins turnemanager. Turneen viste seg å være en gullgruve for bandets rykte og de kapret mange nye fans etter fire heseblesende uker på veien i Europa. På dette tidspunktet måtte Obsidian ta en dramatisk avgjørelse for sitt hjertebarns vel og ve. Satyricon ble for tidkrevende og musikalsk var det ikke særlig utfordrende heller. Derfor leverte han inn sin avskjedssøknad like før Wongaven og gutta skulle på USA-turne. Dette ble selvsagt ikke særlig godt mottatt, men tidspunktet var mer enn modent nok til å satse alt på Keep of Kalessin. I 2007 var bandet fortsatt ikke glemt. Store deler av sommeren gikk med på festivaljobbing. Både Brutal Assault i Tjekkia og Earthshaker i Tyskland fikk besøk av Norges nye håpefulle. Hjemme var det også full aktivitet. Et bredt spekter av festivaldeltagere fikk oppleve Keep of Kalessin denne sommeren. De delte hovedscenen på Hove festivalen med Cynic og Slayer, varma opp ørene til publikum før Motörhead på Steinkjerfestivalen, sin første gig i Sverige under Arvikafestivalen og Storås for å nevne noen. Sistnevnte festival på dette tidspunktet gikk innad i bandet for å være den beste konserten de noensinne hadde levert. Det var også i disse tider at grunnideene til det nye storverket "Kolossus" begynte å ta form.

Hvordan ble det plutselige bruddet med Satyricon mottatt?

De ble fly forbanna, hehehe, de mente at USA-turneen gikk i dass på grunn av meg, men sånn var det jo slettes ikke. Det var fett å spille i Satyricon, men jeg har alltid sett på det som en slags stepping.stone. Jeg hadde aldri planlagt å bli værende der i all fremtid.

Mye av materialet til Kolossus ble skrevet i en hektisk periode for bandet. Hvor og når fikk du tid til å lage nytt materiale?

Jeg vet ikke, hahaha! Alt gikk jo i ett på den tiden, men vi prøvde å øve så mye vi kunne. Jeg brukte så mye tid jeg kunne på å skrive så mye riff jeg bare kunne. Etter en tid med jamming, stort sett på den gamle kassegitaren, ble jeg overrasket over hvor mye materiale vi plutselig hadde. Da var det bare å forberede seg til å gå i studio.

Et nytt imperium blir født

Denne gangen bidro også Vyl med forslag til riff og låtmateriale. I tillegg til å være en habil skinnpisker er mannen også dreven på gitaren. Etter å ha brukt utallige timer sammen med Obsidian C i øvingslokalet siden prepubertal alder, låter riffene hans skremmende likt Obsidians særegne måte å traktere gitaren på.

I løpet av sommeren 2007 spilte de inn flere håndfuller med låtforslag, som vanlig uten bass og vokallinjer. I elimineringsprosessen som fulgte da "Kolossus" ble lappet sammen, forsvant Vyls låter inn i arkivene. Kvaliteten var det absolutt ingenting å si på, men de fulgte ikke Obsidians visjoner om hvordan "Armada"s oppfølger skulle være musikalsk. De dukker nok uansett opp før eller senere. Like før bandet meldte adresseendring til Morningstar Studios i Trondheim, slang de seg med Enslaved på nok en Europaturne, bandets fjerde i rekken. Denne gangen hadde de endelig funnet ut av lydproblemene som hadde hjemsøkt bandet på scenen i en årrekke. Forbedringene av konsertlyden var enkel å legge merke til blant reaksjonene til publikum. Da den verste bakrusen hadde gitt seg etter turneen var de endelig klare til å sette sammen ei ny plate som publikum snart hadde ventet i to år på.

Keep of Kalessin hadde denne gangen privilegiet av å være herrer i eget hus. Sammen med produsent Rune Stavnesli hadde de så mye studiotid tilgjengelig som de trengte. Vyl var kjapp med å legge ned trommene som denne gangen er mer fremhevet i lydbildet enn før. Hans smakfulle tromming hever hvert enkelt spor på plata. Denne gangen fikk han mer frihet til å gjøre akkurat det han ville, og det høres. Sjelden har en trommeslager vært mer viktig for et band. Deretter var det Obsidians tur til å spikre opptakene. I ukevis ble det jammet fram riff, squeels og gitarsoloer. Dette var ingen enkel sak, men med produsentens tålmodighet og Obsidians egen perfeksjonisme var det da endelig klart for å legge ned vokalen. Thebon hadde vært med hele veien, og før mikrofonen ble skrudd på hadde han mange ideer til vokallinjer klare. Nå kom det klart frem at bandet hadde utviklet seg voldsomt siden "Armada"-dagene. Vokalen var bedre enn noensinne, mer variert og med mer autoritet og selvsikkerhet. Etter mange lange dager og netter var "Kolossus" endelig ferdig i starten av mars 2008. I de innerste sirkler rundt bandet var det klart at de hadde lyktes igjen. Keep of Kalessin hadde tatt de elementene som gjorde "Armada" til en suksess og videreutviklet sin musikalske visjon. "Kolossus" inneholder mer av alt. Fetere tromming, bedre og enda mer gjennomtenkt vokal, særegne gitarriff som aldri blir repeterende eller kjeldelig, alt innpakket i ei aggressiv, dynamisk plate som stadig byr på små detaljer man ikke legger merke til ved de første gjennomhøringene. Det går fort, jævlig fort til tider, det er episk og hissig, men også med perfekt balanserte innslag av roligere partier og melodier. Kassegitaren er selvsagt med fortsatt – ikke så rart det, siden Obsidian som oftest jammer fram riff på kassisen. På toppen av det hele har de smakfullt krydret verket med keyboards som aldri tar fokus bort fra selve kompet, men som til tider ligger der i bakgrunnen og skaper den riktige stemningen. Less is more.

Kolossus ble spilt inn i deres eget studio. Hvilke fordeler har dette, og hvordan ville Kolossus hørt ut dersom dere hadde fått kun 1 og en halv måned i studio?

Jeg tror nok alt ville hørtes rimelig likt ut. Fordelen med å ha eget studio er at det er der vi øver og jammer fram låtene, også under innspillingsperioden. Dersom vi kun hadde fått noen uker i studio hadde vi måttet øve mer hjemme, men resultatet ville blitt omtrent det samme. Når vi er i studio liker vi å prøve å teste alle slags ting i stedet for å bare godta et take og pusse på det i ProTools.

Hvordan var magefølelsen for det nye materialet?

Midtveis i produksjonen var vi jævlig fornøyde, men mot slutten kom tvilen. Det kom av at vi plutselig kom til å tenke på at vi skulle begynne å rette mer på småting og pusse mer på opptakene. Vi er jo jævlig i mot strømmen med tanke på at vi satser på det organiske lydbildet – at alt skal låte levende og atmosfærisk. Det vil vise seg om jeg kommer til å angre på det eller ikke. Vi gjør en remix av hele plata dersom det går dårlig, hahaha.

Var du noen gang bekymret for at denne ikke ville klare å toppe Armada?

Ja, kanskje litt i starten av selve låtskrivingen. Jeg følte meg temmelig tom etter Armada, men alt er jo bare snakk om å komme i varmen. Etter at de to første låtene til Kolossus var ferdig skrevet var det full peis framover.

Lys framtid

Av papirarbeid var det også mye som måtte klareres hjemme på bjerget. Obsidian var fast bestemt på å ikke la "Kolossus" lide samme skjebne som "Armada" gjorde i promotionsammenheng. Det var nå eller aldri for bandets videre utvikling. Kontrakten med Tabu gikk rett i søpla. Det var ingen vanskelig sak å finne erstatter. Mange hadde meldt interesse, men valget falt på Indie Recordings og Nuclear Blast. Nå var det mye på gang for Trondheims store sønner. De ble invitert med over dammen til USA av selveste Dimmu Borgir sammen med Behemoth. Dette var upløyde jaktmarker for Keep of Kalessin, men pågangen fra amerikanske fans var et bevis på at turen ikke ville bli forgjeves. Feedbacken fra det overatlantiske publikum var ikke til å misforstå. Trønderne imponerte igjen. Jeg tar vel ikke helt feil om jeg velger å tro at de er velkomne tilbake når det måtte være – denne gangen som headlinere.

I skrivende stund er ikke "Kolossus" ute i hyllene, men tilbakemeldingene har begynt å tikke inn. Det ser lyst ut for bandet som aldri har mistet troen på sitt eget potensiale til tross for all motgangen som har vært underveis. Nå er bandet på en skikkelig opptur, og innspilling av ny plate starter allerede denne sommeren. Keep of Kalessin vet viktigheten av å smi mens jernet er varmt og går nok ingen kjeldelig framtid i møte. Jeg er nok ikke alene om å ha en mistanke om at en aldri så liten legende har begynt å ta form

Hvordan ser framtiden for Keep of Kalessin ut?

Den ser jævlig bra ut nå. Vi har endelig fått den anerkjennelsen jeg mener vi fortjener og jeg skjønner at det ikke har skjedd før på grunn av omstendighetene. Vi har mye bedre grunnlag til å vokse nå enn vi hadde i Armada-perioden. Det er godt å ha store seriøse labler i ryggen.

Hvor langt kan et band som Kalessin nå med det nåværende lydbilde dere har?

Det er selvsagt umulig å si sånn helt konkret. Med den type musikk vi spiller så kan vi jo aldri bli helt kommersielle, men verden har utviklet seg og for eksempel black metal er blitt mye mer akseptert enn tideligere. Det er jo mange band som var veldig ekstreme for sin tid. Ta Metallica for eksempel, de var jo relativt drøye for folk flest i starten, men se hvor de er i dag!

 

http://www.keepofkalessin.no/
http://www.myspace.com/keepofkalessin

 

Tidligere artikler med Keep of Kalessin:

The Blast Beast Series med Vyl

The G-String Series med Obsidian C

The Down Below Series med Wizziac

The Deepthroat Series med Thebon

Intervju med Obsidian C 17. mai 2008

Keep of Kalessin – Tar svartmetallen ut av tåkeheimen – del 1