KAMELOT – Oslo (Dag 2) – Sentrum Scene

Som slutt på denne turneen spilte Kamelot to konserter i hovedstaden. De møtte også en fullstappa Sentrum Scene andre og siste kvelden de spilte i Oslo. Denne kvelden hadde de med seg Fatal Impact, Amaranthe og Triosphere som oppvarmingsband.  

Ganske tidlig kasta norske Fatal Impact seg inn på scenen. Et band med mye trøkk og liv, spiller variert og melodisk tung metall med veldig varierende vokal. Jorn Øyhus, vokalisten, synger knall igjennom hele den korte tida de spiller. De ga en god konsert, spilte bra og var helt greie å se på, men det mangla noe for at det skulle skille seg ut fra massene. Tida deres var knapp, så det var ikke lange stønna før de måtte av scenen.

Neste band ut var svenske Amaranthe. Egentlig et litt merkelig band, med mange overraskelser. Først så kommer det en vokalist ut og brøler litt, da tenker man, åja, det er et sånt band. Deretter kommer enda en mannlig vokalist ut og synger, så det er et sånt band. Og til slutt kommer det en kvinnelig vokalist ut, hva er greia?  De har altså tre vokalister, noe som til tider kan bli noen for mye. Dessverre er det ikke alle vokalister som er så flinke til å te seg på scenen når det en del pause, og dette var innimellom tilfellet her. Selve sangen var det ikke noe å trekke på, det takla de veldig bra. Av Amaranthe fikk man servert låter med refreng spesielt egnet for allsang, men det var ikke stor variasjon i låtene. Om det var låt nummer en og låt nummer fem ble altså ikke store forskjellen. Sånn rent bortsett fra det var godt spilt av svenskene.

Man fikk forøvrig en litt spennende opplevelse igjennom alle banda her denne kvelden. For noe var galt, man hørte bassgitaren godt. Noe som ikke er så vanlig, ifølge Guitar Hero så er det noe galt når bassgitaren høres. Men jevnt over var faktisk lyden ganske bra, av og til så var trommer og vokal litt for dominerende, men ellers var det greit.

Det fine denne kvelden var hvor raske oppvarmingsbanda var på og av scenen. Ofte sitter man i evigheter og venter på neste band, men her gikk det veldig fort. Triosphere kom raskt opp på scenen, til tross for at Ida Haukland, vokalisten, hadde måtte kjøre fra Tromsø da hun egentlig skulle tatt fly. Så hun var vel kanskje allerede lei av å vente.
Triosphere kjenner man jo også fra forrige gang Kamelot spilte på Sentrum Scene.
Første låta virka noe uryddig til tider, kunne nesten høres ut som de ikke var helt sammen, men dette tok seg fort opp. De ga publikummerne flere låter fra deres kommende album som slippes 28. mai. Disse låt veldig bra, Haukland synger innmari tøft og det er liv i resten av gutta i bandet også. Noe usikkert hvor godt de klarer en konsert med litt mer lengde, men den tida de fikk nå svekka ikke noe på fremføringa deres. Dette bandet er veldig underholdene, og er absolutt noe man bør få med seg om man har sjansen. Er jo også litt unikt fordi de har ei jente på bass, ikke bare på bass, men bass og vokal.
Høydepunktet blir jo fort Onwards pt. 2, den sitter som den skal og publikum er med.

Som tidligere nevnt gikk de første sceneskiftene fort, men det skulle ikke være tilfelle før siste band ut. Etter lang tids venting i en kokende sal, kom en Norway rock promoteringsvideo etter fulgt av mer venting før Kamelot entret scenen.
Folk var veldig klare fort at hovedattraksjonen skulle komme på, det er sjelden man har så god og spent stemning både før og under konserten. Bare det at publikum er med og skaper liv gjør at inntrykket av konserten blir veldig forsterket. Så Kamelot er veldig heldige som har klart å få til dette. Har nok lønt seg og spilt så mye rundt omkring i Norge, som de nå har gjort de seinere åra. Dette er helt klart en oppfordring til alle andre band, for de har vist at det lønner seg å spille også i Norge.
Det ble sagt at det skulle bli spilt litt forskjellige låter de to dagene de skulle spille. Og det ble bare litt forskjellige låter, ellers var det veldig likt låtvalg, egentlig veldig mye av det samme man har hørt siden the Black Halo-turneen. Noe som er litt synd for nå blir det mye fra de to nyeste albuma og ikke så stort av eldre låter, noen hitter her og der, men eller ganske skralt. For de har jo mange ålreite låter fra de tidligere albuma også, som ikke bare er Forever, Karma og Center of the Universe. Så det blir mye av hva man har hørt og sett før.

Denne konserten hevet seg veldig over den de sist hadde på Sentrum Scene, lyd virka bedre, Khan sang tryggere og det så ut til at de hadde mer å gi. Noe som ikke er så verst når man tenker på at dette er slutten på en lengre turne og en lang rekke spilling. Khan holdt veldig bra ut med tanke på at dette var siste konsert av turneen. Han sprakk kanskje litt av og til her og der, men har hørt han i dårligere form. Ikke at han er noen dårlig sanger, man merker jo fort at han veit godt hva han driver med, i forhold til mange andre vokalister i bransjen. Under konserten er Khan veldig flink til å ha kontakt med publikum samtidig som han holder på med den mer teatralske fremførelsens. Og publikum er veldig flinke til å være med på alts, blir nesten så mye at man kan miste fokus.

Bandet blir jo mye Khan, de andre er ikke akkurat stillestående, men de blir allikevel litt i bakgrunn. Kamelot har i de senere åra blitt mer og mer vokalbasert egentlig, og det gjør jo sitt til at vokalisten får en mer fremtredene rolle live.
Som sagt blir det mange "hitter", men det er et savn av litt mer variasjon og blanding av overraskelser. Titt og stadig går det litt mye på autopilot, folk har sett "One Cold Winters Night", Kamelot følger opp og gjør hva de der gjorde. Dermed blir det mangel på overraskelser.

Denne konserten blir helt klart ikke Kamelots siste konsert i Norge på en stund. For det var helt klart at både publikum og bandet var sugne på mer. Ikke minst såpass fornøyd at man ønsket mer. Kamelot vil nok fortsette å smi nå mens jernet ennå er varmt. Og bare det ikke blir for mye av det gode så er vel lytterne og konsertgjengerne også fornøyd.

Etter mye klapping, sang og skrik fikk de til slutt spilt ferdig. Heller ikke da var publikum særlig klare for slutten, mange kunne nok ønske seg mye mer. Bare en låt til, alle vil ha sin favorittsang. Nå skal det sies at Kamelot holdt det gående i to timer, noe som fort blir lenger enn en del andre band som helst ikke spiller noe lenger enn en og en halv time. Er man da klar over hvor mye sang det faktisk er i låtene deres så er dette en veldig god prestasjon. For en gitarist er det ikke noe problem og spille lenge, men for vokalisten kan dette være verre. Mange band har jo en vokalist som virker døden nær på slutten av konserten, men her er ikke dette tilfellet, heldigvis.

Nå håper man bare på ett nytt og spennende album fra Kamelot, etterfulgt av en ny turne.