INFERNO 2010 – Dag 2 – Rockefeller & John Dee

Throne of Katarsis: Denne kvelden skulle begynne fantastisk med Throne of Katarsis på John Dee, der veldig mange hadde møtt opp. Tror ingen ble skuffet for dette ble bra. Begynte rolig, men bandet beviste etter hvert at her behersker de tempo også. Helt klart av de bedre black metal bandene som finnes i Norge i dag. God lyd, god vokal og flinke musikere. Dessverre hadde personen som hadde ansvaret for røykmaskinen denne kvelden klikket helt, og det ble etter hvert umenneskelig å være der. Skulle gjenta seg flere ganger i løpet av kvelden.

Mistur: Mistur klarte jeg ikke plassere i min lille hjerne før de gikk på scenen, så her var jeg forberedt på sognametal igjen. Det fikk vi for så vidt, men det var black sognametal med fart i de serverte. Gutta leverte en bra konsert, men undertegnede var enig med en god del av tilhørerne i ettertid om at vokalen var noe ensformig og slitsom å høre på i lengden.

Fortid: Overrasket mange med å levere en flott black metal konsert. Man fant visse influenser fra Windir og andre norske band i musikken deres, dog de var en smule raskere i stilen enn Windir. Bandets vokalist imponerte stort med en klar og tøff stemme. Fortid skal det bli spennende å følge videre.

Ram-Zet: Ram-Zet har jeg faktisk til gode å se live, så nå var det jaggu på tide. Bandet leverte en mektig god konsert. Hadde en meget tungt og fyldig lydbilde få andre klarer å ha. Veldig variert låter som inneholdt mye. Var noe skeptisk til et band med 4 vokalister, men her fungerte det vare helt ypperlig. Lydfolka slet litt med å finne den riktige lyden, men de fant da fram til den til slutt.

Blodspor: Blodspor ligger i en gate jeg personlig har litt problemer med å like. Ikke det at gutta spiller dårlig eller noe sånt, men jeg sliter litt med denne typen metal, og da spesielt vokalen. Bandet eide likevel John Dee og leverte en god konsert. Sinte er de, det skal de ha, men for meg blir ikke det nok.

Benediction: Benediction var så mye bedre enn hva jeg hadde turt å håpe på. Himmel og helvete, dette var gøy. For første gangen i Norge, og det for et band som har spilt i 21 år, da er det jaggu på tide. Bandets Anaal Nathriske vokalist Dave Hunt utøver en aggresjon få andre kan matche, men samtidig er han blid og viser en takknemlighet det heller ikke er mange andre som gjør etter ham. Flinkest i klassen med publikum, selv om det tok litt tid før det tok helt av. Peter Rew hadde dessverre en del problemer med gitaren sin, som falt ut i hytt og pine. Ødela likevel lite av denne mektige death metal konserten.

Obscura: Obscura på plate er en prøvelse, men Obscura på scenen bare er en nytelse. Mesterlig teknisk death metal et sted mellom Cynic og Death. Gutta fremstår lett som best i klassen, og da spesielt Christian Muenzner, som virkelig vet å behandle sitt instrument. Ser ut som en guttunge også, og det hjelper sikkert selvtilliten til andre gitarister, hehe. Obscura ga John Dee en leksjon i teknisk gitarspill og dette var jeg glad jeg fikk overvære. Men trommesolo? Riktignok var det en relativt kort og teknisk god trommesolo, men slikt hører 80 tallet til og da helst vanlige giger, ikke på festivaler.

Ihsahn: Fullt sa du? Ihsahn leverte en mektig extreme metal konsert the new way med både saxofon og fiolin. Her var det mye gromt å høre hele tiden. Ingen fast sjanger, bare extreme metal sammensatt av mange sjangere. Det var et herlig trøkk gjennom hele konserten og muligens et verdensrekordforsøk i temposkifter.

Ragnarok: Så skulle det bli hett og røykfullt på John Dee, for da Ragnarok startet sin konsert, var det som om helvete brøt løs der nede. Festivalens mest intense konsert uten tvil og Jontho og hans nye Ragnarok spilte som om de hadde svarten selv etter seg. Sannheten er vel heller at han var en del av bandet, for dette var black metal slik black metal gjerne kan spilles for min del. Både de nye låtene og de gamle funket fett som faen og bandets karakteristiske vokalist Hansfyrste løfter bandet betraktelig. Kanskje Ragnarok skal få den oppmerksomheten de fortjener snart.

Mayhem: Man vet aldri hva Attila finner på på en Mayhem konsert og da teppet gikk til side klokken 01:00 denne langfredagen, var det nok ingen i salen som hadde forventet hva de nå så. En svartmetalmesse med Attila kledd i prestedrakt med oppnedkors på fronten og en ljå. Selve scenen lignet mer på et slakteri og Hellhammer var bortgjemt bra alt kjøttet og stæsjet som hang opp foran trommesettet hans. Musikalsk var det noe rustent den første halvdelen, men det tok seg opp på slutten. Det var ikke en eneste plass ledig på Rockefeller mens Mayhem spilte der det var mulig å få sett noe særlig, så dette hadde folket ventet på. En fin avslutning på festivalens nest siste dag.