TOMMY HJELM (Insense) – Til en viss grad er jo alt i verden farlig

Tommy Hjelm er vokalist og eneste gjenværende grunnlegger i Insense. Han begynte å skrike i 1992, inspirert av den amerikanske/florida death metal scenen og i følge ham selv var årsaken at han ikke syntes noen andre skrek bra nok. Tommy har sterke meninger om det å gjøre extreme vokal og her kan du lese hans bidrag til The Deepthroat Series.

Når startet du å gjøre ekstrem vokal (årstall og alder)?

Begynte vel å skrike i 15-årsalderen, det må ha vært i 1992. Syns ikke det var noen andre som sang noe bra, så jeg begynte like godt å gjøre det selv.

Hva fikk deg til å starte med ekstrem vokal?

Det var vel der jeg var sånn musikalsk. Hadde vært fan av Metallica lenge, men hadde fått voldsomt stor sans for Sepultura, Obituary og florida death metal-bølgen generelt, så det ble til at bandet lagde sånn musikk og jeg brølte etter beste evne som heltene mine på den tiden.

Kan du prøve å beskrive den eller de teknikker du benytter deg av?

Jeg er av dem som faktisk tar i og formelig roper når jeg skriker. Har plutselig skjønt at mange vokkiser i dag nærmest hviskeskriker greiene sine. Det har jeg aldri skjønt noe av. Riktignok høres det i mange tilfeller greit ut, men jeg trenger å føle at det er kraft bak lyden jeg lager – at anstrengelsen står i stil til sinnet, kan en kanskje si.

Har din teknikk endret seg i løpet av karrieren, og i så fall hvordan?

Jo da, det har den. Etter hvert har jeg vel blitt tryggere på ferdighetene mine som gjør at jeg tør ta større sjanser som vokalist enn tidligere. I tillegg har jeg lært meg å variere mer på skrikinga. På tidligere album høres jeg bare ut som en støvsuger som står på fullt. Monotont og døvt. Det er viktig å variere vokalen, ellers blir det fort uttrykksløst og kjedelig. Så får jeg håpe de som hører oss merker det.

Har du noensinne skadet deg ved å bruke feil teknikk?

Definitivt. Altså ikke noe vedvarende, men på grunn av at jeg tar i så fælt har jeg blitt mye hes opp gjennom årene. Man blir fort litt revet med når man spiller live og da er det lett å gå all-in.  Det går ofte hardt utover stemmen. Var nettopp i studio og spilte inn vår skive nr 4. På en av låtene ble vokalen så lys at jeg blåste hornet. Stemmen kom seg ikke i løpet av de to dagene som var igjen så det ble en del reserveløsninger vokalmessig. Reserveløsninger som viste seg å være dritfete, så var kanskje litt hell i uhell. Er fast bestemt på at det ikke skal skje igjen.

Er det noen ting du gjør jevnlig for å holde stemmen ved like? Rutiner

Ja, jobber faktisk med saken.  Har begynt med et oppvarmingsregime for å kunne gjøre mer enn jeg får til i dag. Etter studioopplevelsen nå sist er jeg nok mer klar over hvor mye jeg kan og ikke kan få til. Dessverre er jeg en slappfisk så jeg har ikke skriki noe siden oktober, siden bandet har hatt fri siden da. Når vi øver pleier jeg heller ikke synge fordi det er så slitsomt. Faen, jeg må jo bare ta meg sammen. Lover å bli flinkere på det framover!

Tror du det kan være farlig å gjøre ekstremvokal?

Nja, til en viss grad er jo alt i verden farlig, men i teorien er det verre for stemmebåndene å viske enn å skrike så jeg tror vi står på trygg grunn.

Hva er viktigst – å lage kule lyder og interessant rytmikk, eller å ha en tydelig artikulasjon?

Jeg er jo oppvokst på John Tardy – klart jeg syns det å lage kule lyder er fetest! Det er viktig for meg at vokalen er variert og spennende å høre på. Såpass mye energi bruker jeg på det at gitarspillinga mi live blir skikkelig ræva. Martin får jobben med å gjøre alt det "vanskelige". Det forteller kanskje heller hvor dårlig jeg er enn hvor bra vokalen min er.

Men jeg har etter hvert blitt mer og mer opptatt av diksjon. Jeg syns det er pinlig når du kan høre at vokalister lager trutmunn for å synge "ekstra" dypt. Alt man gjør skal være gjennomtenkt, alle ord og alle lyder skal være gjort med vilje. Da gjør man som regel en god jobb.

Tror du at å gjøre ekstremvokal kan sies å være en vitenskap – sånn og sånn
fungerer det – eller er det mer intuitivt og individuelt?

Tjass, alle stemmer er jo forskjellig og det betyr at de må brukes forskjellig. Det er det som er aller morsomt med vokal -at det er så individuelt. Men når det er sagt, har jeg helt klare formeninger om at det finnes riktige og gale måter å gjøre ting på. Jeg har veldig sansen for det Melissa Cross driver med og har stor tro på at du blir en bedre vokalist ved å lære deg fornuftige tekniker.

Har du noen tips til andre som skal begynne å gjøre slik vokal?

Tenk nytt. Ta opp deg selv sammen med band (det er verdiløst og fryktelig demotiverende å høre seg selv uten musikk) og spør deg selv om du har hørt det før. Svaret er antakelig ja, så da handler det om å tweake tinga dine til du har noe som ingen har hørt før. Neste spørsmål: låter det noe kult? Svaret er antakelig nei. Hvis du er utholdende nok kommer du til slutt fram til noe som er fett. Stemmer det, er du fremdeles vokalist når du fyller 30! Hehehe.

Nevn tre ekstremvokalister som har en stil du liker godt, og begrunn ditt valg. Hva er det du liker spesielt ved stilen til hver av disse tre? Nevn også tre vokalister (ikke nødvendigvis ekstreme) som har vært viktige inspirasjonskilder for deg, og si kort noen ord om på hvilken måte du har blitt inspirert av hver av disse.

Jeg vil nevne Sam Carter i Architects. Setter voldsomt stor pris på desperat skrikevokal som ikke blir heksete. I tillegg scorer han nesten hundre poeng på at han ikke blir sytete med cleanvokalen sin. Sytete vokal er det verste som finnes og en stor bøyg i dagens metal, spesielt den amerikanske. Så er det sagt.

Det JR Hayes driver med på Prowler In The Yard-skiva til Pig Destroyer er også helt priceless. Synd han ikke har klart å følge opp skivene etter. Igjen, det jeg liker aller best her er det desperate. Denne skiva er så mørk og ekstrem at jeg nok hadde vært bekymret for ham om jeg hadde kjent ham.

Jeg kunne muligens strukket meg til å gi Corey Taylor i Slipknot litt cred, har fantastisk fet stemme og er nok muligens litt i samme leie som jeg er, men holder på det derre gjøglerappinga si, får jeg heller gi gladgutten Seth Putnam i Anal Cunt litt oppmerksomhet. Også en fyr med helt vanvittig vokal. Denne heller kanskje litt mot tøysesjangeren, men dæven heller jeg syns han låter dritbra. Skulle ønske jeg kunne spe på vokabularet mitt med sånn vokal.

Når det gjelder inspirasjonskilder, har jeg jo allerede nevnt John Tardy fra Obituary. Han lærte meg at et ord nødvendigvis ikke er slutt selv om det ikke er flere bokstaver igjen. I tillegg lærte han meg at spying hører hjemme i metallen. Nå er det kanskje litt synd at de fremdeles holder på og bare gir ut dritt, men The End Complete er jo verdens kanskje aller beste album, og vokalmessig var vel John Tardy på sitt aller beste på World Demise.

Det er vel ingen som synger i metallband som ikke har latt seg inspirere av James Hetfield, så er vel ikke noe vits å nevne ham. Derfor vil jeg heller trekke fram Phil Anselmo som en absolutt favoritt. Jeg vil si han knapt nok gjorde en eneste feil på noe Pantera ga ut fra Vulgar og utover. Fantastisk vokalist. Han er en fyr du blir livredd av å høre på. Han har det tøffeste registeret av alle. Selv når han synger surt er det med vilje.

Sist vil jeg nevne Mike Patton. Kjedelig liste kanskje, men Patton er vel muligens den mest virtuose vokalisten som noen gang har gitt hardrocken en omgang. Det at han er rape gal gjør det jo ikke verre. Det er få vokalister jeg har større respekt for enn ham. Han har gitt meg mange pointers på hvordan bruke tonene i leadvokalen mer enn bare å synge dem rett ut. Mye referanser fra begge de to sistnevnte i vokalen min nå om dagen.

Hvem vil du utfordre? (hvem skal være nestemann til å svare på disse spørsmålene) Gi en kort begrunnelse for ditt valg.

Jeg har lyst til å høre hva Ilkka fra Benea Reach har å si på spørsmålene dine. Litt fordi jeg syns Benea Reach er fett band, litt fordi jeg syns han synger fett, og mest fordi jeg har lyst til å høre Ilkka prate seriøst om vokalen sin!

http://www.insense.no/
http://www.myspace.com/insense