TRONDHEIM DEATHFEST 2008 – Kafe Larssen

Trondheim Deathfest er et nytt konsept, det er satt i system av Zone som det meste andre som skjer på konsertfronten her i byen. Samtidig ble det også kjørt en Relapse showcase hvilket betydde Relapse metal på storskjerm og over høytalerne både før, mellom og etter bandene. Det var giveaways og et herlig liv blant folket og det var tydelig at alle sammen gledet seg stort til denne kvelden. På scenen skulle 3 band stille og det var bra geografisk spredning på bandene. 1 kom fra Nord-Trøndelag, 1 fra Vestlandet mens det siste kom fra Østlandet. Fellestrekkene mellom bandene var likevel tydelig ettersom alle spiller death metal av den brutale heftige amerikanske varianten. Jeg hørte en av gjestene nevne noe om at dette låt som et NM i Cannibal Corpse, og det var kanskje ikke så feilformulert. I alle fall 2 av bandene kjørte hver sin coverlåt av nevnte Cannibal Corpse og musikken til alle 3 bandene ligger i samme nabolaget som kannibalene. Men allikevel er det ulikhetstrekk som skiller de 3 bandene fra hverandre. Jeg var uansett klar som et strutseegg for en kraftig dose death metal.

Først på scenen dukket No Dawn opp og jeg er litt usikker på om det var lyden som gjorde det eller om det var hodet mitt som var på en reise inn i fantasiland, men for meg låt låtene til No Dawn mer thrasha enn tidligere. Fortsatt var det brutalt som faen, men det var noe nytt med soundet deres som gjorde at jeg la litt ekstra merke til det. Utover det var dette er flott åpning på kvelden. Lyden var også smekker og god, helt til jeg var dum nok til å kommentere den. Man skulle nesten tro at lydmannen hørte at jeg klaget på lyden, noe jeg aldeles ikke gjorde. Men faen som jeg klaget på lyden etter at han begynte å snurre på sine knapper. Rent bortsett fra de 2 første låtene til No Dawn, så var lyden vemmelig og rettferdiggjorde på langt nær det som foregikk framme på scenen. Det meste låt veldig likt og det var stort sett temposkiftene man la merke til. På grunn av den lille scenen på Kafe Larssen blir bandet veldig stillestående (eller stillesittende i bassistens tilfelle) men ellers var dette en råkul åpning på kvelden.

Kristiansundbandet The Sickening har spilt her i byen ved 3 anledninger det siste drøye året, og sist de var på besøk her oppe var under vårt eget arrangement Live eviL (aug 08). Den gang hadde de godt med folk nede i kjelleren på Fru Lundgreen. Det var slettes ikke ille denne kvelden heller, men det var nok ikke mer enn drøye 30 stykker inne i selve konsertlokalet på Kafe Larssen under bandets konsert. Bandet fremstod som et meget brutalt og scenevant band og de er tight som faen på scenen. Med for anledningen en innleid bassist, var dette litt spennende å se om det funket, men det var ingen grunn til bekymringer; Olve funket godt som fanden han. Lyden var omtrent som hos No Dawn, det vil si ikke mye å skrive hjem om. Noe bedre var den kanskje og det var med på å muliggjøre og høre hva som skjedde på scenen.
Det var en ting jeg la merke til når Markspist gjorde sine soloer eller lysere riffpartier, og det var at der og da ble lydbildet til The Sickening veldig nakent og savnet etter en andregitarist oppstod. Det kunne blitt mye bedre faktisk og gitt bandet enda mer trøkk samtidig med at disse naknere partiene forsvant. Men ellers var dette toppers.

Deject var siste bandet ute og her kom vokalist i søkelyset blant en god del av de fremmøtte på Kafe Larssen, og da spesielt hos de som fremdeles var såpass oppegående at de fikk med seg musikken. Jeg har personlig sett dette Oslobandet flere ganger men aldri hørt at bandets vokalist Erik har vært så fordømt bra som det han var her under Trondheim Deathfest. Han dominerte stort og viste et stemmeregister som få andre vokalister innen denne sjangeren har. Han imponerte så mye at jeg faktisk flere ganger tok meg selv i å bare høre på ham. Dette er selvsagt urettferdig mot resten av bandet, men gode ting som dette nyter man gjerne når muligheten byr seg. Lyden under Deject var hakket bedre enn hos The Sickening, men dessverre ikke i nærheten av hva den var helt i begynnelsen av No Dawn. Likevel var den god nok til at vi fikk med oss det bandet holdt på med på scenen, og det var veldig bra. Knallfin avslutning på en brutal aften i Zones regi.