WACKEN OPEN AIR 2008 – Tyskland

Sommeren går mot sin slutt og festivalsommeren min nærmer seg dessverre også slutten.

Wacken Open Air har vokst seg til den største metallfestivalen på 19 år. Ca 80.000 mennesker samlet på et sted for å hylle metallikoner i større og mindre skala.

Denne gang hadde jeg et reisefølge på 7 fra Kristiansund, samt at vi skulle møte sju personer der nede slik at vår delegasjon telte 14 stk totalt.

Å komme seg fra Kristiansund til Wacken skulle vise seg å by på en del frustrasjon, desperasjon og udelt glede til slutt… Tåke… Tåken lå tykt over hele midtvesten onsdag 31.7.2008 vi måtte vente i mange timer for å se om et fly kunne lande, men verken Kristiansund, Molde, Ålesund eller Ørland var tilgjengelig pga tåkehavet. Først etter 3 timers venting begynte frustrasjonen å bre seg, men en bereist onkel som skal forbli navnløs skjønte kjapt tegninga, og bega seg til SAS ground crew for å se om det gikk an å finne en løsning på problemet. Etter mye klotting fram og tilbake greide den unevnte onkel å overbevise Ground Crewet om at det var mulig å få alle 8 til Hamburg i løpet av dagen ved å være litt finurlig og oppfinnsom i reiserutevalget. Gleden begynte å bre seg i gruppa, og da tåka lettet rundt 11.30 og det så ut som om alt var i boks kunne vi puste lettet ut. 12.10 var vi på vei. 2 av oss kom til Wacken via 1ste klasse på Lufthansa med full oppvartning klokken 18.30 resten kom fram i 23 tiden, også de (-1) via første klasse. En stor takk rettes til SAS ground crew ved Kvernberget lufthavn for at de greide å få oss nedover alle som en.

Dag 1:

Sol, øl, godt selskap og en lang dags venting på det eneste jeg var interessert i denne dagen: Iron Maiden…

Joda, Girlschool har sin sjarm de også… Middelaldrende damer som synger rock n' roll og lever uendelig på at de har samarbeidet med Lemmy… men sorry damer, dere fenget ikke meg denne dagen i alle fall.

Lauren Harris… Nashville Pussy… Airbourne… Sturm & Drang….Avenged Sevenfold og Leaves Eyes…. Beklager til alle disse…
Jeg liker ikke det de leverer, så da gidder ikke jeg stå i kø blant flere titalls tusen tyske heavyrockere for å bivåne noe jeg aldri ville puttet i platespilleren.

Men så kom Iron Maiden på scenen. For de av oss som hadde sett Maiden tidligere på denne turen, for min del betydde tidligere en uke før… i Trondheim, betydde dette nok en mulighet til å kose oss med materiale som er Iron Maiden. Selvfølgelig spiller de "Aces High", "Iron Maiden", "The number of the beast", "The Trooper", "Rhyme of the ancient mariner" og en rekke med godbiter… jeg koser meg alltid på konsert med Iron Maiden. Vel, nesten alltid, det er 1 låt jeg alltid kan være foruten, men som de alltid spiller… Det kan godt hende at det er jeg som er trangsynt her, men "Fear of the dark" er en søppellåt… Den har ingen appell til meg i det hele tatt, og når den i tillegg kommer sammen med Somewhere back in time touren… som kun skal inneholde låter opp til og med 7th son…. Ja da blir jeg litt trist inni meg… mitt gamle metallhjerte gråter og jeg undres hva galt jeg har gjort for å bli belemret med denne drittlåta blant alle mine favoritter. Som om ikke det var nokk.. for å toppe kaka liksom, etter at Maiden er ferdig kommer det fram det styggeste som har hendt heavy metal på storskjermen ved siden av scenen… Nesten hele Wacken synger med, bortsett fra en meget meget misfornøyd kar som drar hetta godt over ørene, rusler backstage og slipper fri fra gnålet til en herr Dio… Å fy som jeg forakter den karen og der ligger sikkert forskjellen på meg og 81000 andre denne dagen…. Jeg liker ikke "Fear of the dark" og jeg liker ikke Dio…. Men foruten det… en meget minneverdig dag 1 på Wacken 2008.

Dag 2:

Etter en hard natt backstage med utdeling av promo CD-er med The Sickening, stickers og en uhorvelig mengde trivelig prat, var det litt tungt å komme i gang den andre dagen. Første band ut for oss denne dag var Grave. Grave ble bivånet i et par låter før vi trakk oss tilbake til Biergarden for å høre på konserten derfra. Det skulle vise seg å være et godt valg da lyden bar meget godt helt fram til oss og vi kunne nyte både en godt gjennomført konsert samt innta godt avkjølt veske og prate litt sammen mens vi gjorde dette.

Mortal Sin sto jeg lett over mens jeg gikk og funderte på om jeg skulle løpe i mellom Cynic og Job for a Cowboy eller bare se en av dem.

Det ble Job for a Cowboy, og gjett om det var et godt valg. Det Job for a Cowboy leverte på Hellfest i år var bra, men det de leverte på Wacken var mye, mye, bedre. Et band som bærer preg av at de har vært et av de mest turnerende bandene innenfor sin sjanger de siste 2 årene. Dersom noen skulle være i tvil; JfC spiller dødsmetall… På en slik måte som jeg personlig mener den skal spilles! Det eneste jeg har å utsette på disse guttene, ja, guttene, den eldste, bassisten er 20 år, er at de ikke har mer materiale. Det hadde ikke skadet om de hadde hatt mer å vise oss. Jeg vil i alle fall ha mer av JfC!

Cynic var i følge mange av de andre i reisefølget ett av de store høydepunktene under årets festival, og det kan godt hende at det var det… .for dem… Jeg er fortsatt overbevist om at jeg valgte rett konsert denne gang, men innrømmer gjerne at jeg også kunne tenkt meg å få sett Cynic også…

Etter Job for a Cowboy gikk jeg backstage for å fukte ganen, og der ble jeg stående å prate med bassisten i JfC og jeg må innrømme at jeg gleder meg til ny skive fra dette bandet!

Unearth er ikke min greie, så jeg sosialisert litt med tysk radio og bega meg sakte men sikkert mot konserten med Headhunter. Schmier fra Destruction har ikke nok å henge fingrene i så på fritiden fronter han Headhunter. Dette var for meg et rimelig ukjent band, men fy fela som de rocket på scenen. Det disse gutta ikke hadde av sceneerfaring tror jeg ikke finnes! Tett, kjapt, morsomt og velspilt av Headhunter. Det eneste aberet med at jeg bivånte Headhunter (og nøt det) var at jeg gikk glipp av årets Wacken Metal Battle vinnere The Fading fra Israel. I følge den eminente gitaristen Markspist og bassist Neeraj var det en konsert som var meget bra. I følge de to var det velfortjent at Israel gikk av med seieren. Etter Headhunter var det teltcamp, øl og latter som var resepten for min del. Kamelot, Soilwork og Sabaton er ikke noe jeg hiver etter å se. Ei heller Sonata Arctica.

Opeth eller Massacre? Hm… la meg nå se… for meg var valget meget enkelt. Massacre… kult- metall. Gamle karer som leverer et underholdende og kraftfylt sett med slagere. Alle som så Massacre denne kvelden var enige i at de gamle fortsatt er eldst! Det de leverer er rock n roll metall som både svinger og slår samtidig. Det er tungt og det er tøft! Får du noen gang mulighet til det så se Massacre live. Det er verdt det!

Opeth er ikke i min gate av musikk, men i følge kunnskapsrike gutter som liker Dio og Fear of the dark var Opeth konserten bra. Så da er jeg glad for at jeg gikk glipp av den… (men jeg innrømmer gjerne at valget ble enklere av at jeg så deler av konserten deres på Hellfest)

Etter dette begynte The Sickening stickers + demoer å flyte på Backstageomerådet igjen. Children of Bodom fikk spille i fred og ro. The Haunted derimot hadde vi planer om å se. Vi så et par låter, snudde baken til et elendig live-band, og gikk på shopping etter musikk i stedet. Planen var at vi skulle se Gorgoroth, men jeg må innrømme at jeg sovnet lenge før de gikk på scenen og våknet så vidt det var av et par av kråkehylene til Gaahl. Uten at jeg var til stede på konsertområdet når de spilte kan jeg slå fast at de hadde alt for høy lyd, og at Gaahl ikke hadde dagen sin….

Dag 3:

Da var endelig dagen kommet for våre egne helter Pica Fierce. Wacken Metal Battles norske bidrag kom i år fra Kristiansunds Pica Fierce. Selvfølgelig skulle vi støtte dem. Musikken til Pica Fierce er utrolig bra og det skal ingen ta fra dem. Det jeg har hatt å utsette på Pica Fierce tidligere har vært sceneshow, liv og røre, eller rettere sagt mangel på dette. Gutta har tydeligvis tenkt i disse baner selv også. Det var et helt annet band jeg så på scenen på Wacken enn det bandet jeg så på Rock mot Ras for ikke mange ukene siden! Nå var det bevegelser på scenen som tilsa at de var et metall band. Det var horn i været, det var stands breiere enn hva jeg noen gang kan prestere og gitarist Kjetil banget til og med av seg hårstrikket. Litt utur hadde de dog… Gitaren forsvant plutselig, men kom mirakuløst på igjen akkurat i det Kjetil skulle ta til på en solo… bra taimet og meget profesjonelt løst med at bandet kjørte på mens problemet ble løst. Gratulerer gutter! Dette er noe dere kan være stolte av selv om det ikke ble seier i Wacken Metal Battle har dere spilt på Wacken og levert en meget god gig! Hadde jeg hatt en hatt skulle jeg tatt den av for Pica Fierce!

3 Inches of Blood spilte samtidig som Pica Fierce, men de hadde et lengre sett slik at vi fikk sett litt av det de leverte. Det gjorde de på en flott måte. Godt levert og behagelig å høre på var det. Enda bedre ble det hver gang vokalisten minte oss på at etter dem skulle vi se Exodus!… eller det var det vi trodde… for 75000 mennesker strømmet inn på området for å se Exodus… men det var ikke Exodus som kom på scenen… nei så men…

Etter litt leting og snoking fikk vi lære at Stone Gods hadde trukket seg og at Exodus hadde blitt tildelt deres spot… Holy Moses og Mercenary ble offer for vår leting etter svar på hvorfor Exodus ikke var på scenen til oppført tid.

Men så kom tiden, Exodus, min første, aller første cd plate. Kjøpt på anndagen min i 88 var Exodus, bonded by blood. Og jeg må bare si en ting…. Exodus leverte det de skulle levere. De spilte, publikum moshet, bodysurfet og koste seg stort. Det eneste jeg fikk litt problem med var når politikk og krig og fred og sånt ble dratt inn i det. Litt for mye pro Amerikansk dritt kom ut av munnen på vokalisten til at jeg kan være hundre prosent fornøyd med Exodus. Hold kjeft om politikk, spill mer fra Bonded by blood, og for all del… hvor ble det av Toxic Waltz??

Så sto valget mellom Hatebreed og Obituary. Hatebreed, hardcore legender eller snarere hatecore legender. Jeg har sett dem et par ganger før, og kan med hånda på hjertet si at de hører hjemme på en mindre scene i et trangt lokale hvor energien deres blir en del av lokalet. Det får de ikke til på en Open Air festival.

Obituary mine damer og herrer, legender i sin egen sjanger også de… med et rykte på seg for å være ustabile live vet man aldri hva man får fra disse Florida veteranene. PÅ Hellfest i år var de suverene. På Wacken i år var de alt annet enn suverene. For det første så var lyden på vokalen så lav at man nesten ikke kunne høre hva som ble brølt, og for oss som har sett og hørt Obituary nok til at vi kjenner ordene og stemmen til John Tardy var det en stor skuffelse at det nesten var umulig å høre så mye som et pip fra ham under åpningslåta "Find the arise". Lyden kom på plass og jeg forventet meg mer energi og mer Tardy, men det kom aldri, og etter 4 sanger ble det igjen innkjøp av musikk for min del.

Jeg hadde behov for å spare litt energi fordi det var duket for min andre Carcass konsert denne sommeren. Carcass, hva kan jeg si? Dette skulle bli en konsert fylt av høydepunkt etter høydepunkt, et par tårer skulle den også bringe fram. For de som ikke kjenner historien kan jeg gjøre den kort. Carcass oppløses i 95, trommisen går inn i koma i 99, restitueres, ønsker å spille igjen, Carcass tar fatt på en comeback oppkjøring. Sommeren 2008 skulle verden igjen få oppleve disse 4 "gods of grind" på scenen. Planen er klar, en backup trommis skaffes slik at Ken Owen får litt mindre problem med å være med. Han ønsker så inderlig å spille igjen. Så skjer det beklagelige, han får ett tilbakefall. Resultatet av dette er at backuptrommisen blir permanent trommis. Ok… det var historien… på Hellfest åpnet Jeff Walker med ordene Wacken… på Wacken åpnet han med Hellfest… Humor er viktig i hverdagen! Allerede som andre låt kommer min desiderte favorittlåt "Corporal Jigsaw Quandry" … Etter hvert kommer sanneligen Angela Gossow fra Arch Enemy ut på scenen for å legge på litt lyse vræl også. Til stor glede for oss som mener Carcass trenger dem også. Når Jeff Walker introduserer Ken Owen og hjelper ham på plass bak trommene slik at han får vist oss at han (nesten) fortsatt greier å spille litt trommer i takt kommer tårene på mitt kinn. Når han etterpå klappes fram og mottar sin fortjente applaus av ca 80 000 mennesker, er det selvfølgelig en idiot som kjøper Jeff Walkers spøk om at han kun er litt skeiv etter å ha røyket for mye. Denne idioten er selvsagt norsk, og jeg HÅPER han leser dette… Å slenge ut av seg… " se så stein han er… han klarer nesten ikke å gå engang…" gjør at du fortjener stempelet ÅRETS IDIOT og burde rett og slett ikke få lov til å være tilstede på en slik tilstelning! Ignorante dust!
Jeff Walker var for øvrig den eneste som turde å si det mange av oss tenkte… " You are probably here to see Avantasia and Nightwish aren't you?" uten at det så ut til å påvirke publikum nevneverdig.

Om musikken og konserten til Carcass er det kun en ting å si… " The gods have risen again"

Killswitch Engage måtte vike plassen for fukting av munnen og oppladning til At the gates .

At the Gates leverte et solid sett som jeg godt kunne likt, hadde det vært slik at jeg ikke allerede begynte å bli mettet hva gjaldt konserter denne sommeren. I en annen setting ville jeg kanskje ha fulgt bedre med, men nye platekjøp med At the gates som bakgrunnsmusikk ble løsningen for meg.

Nightwish verken så eller hørte jeg… jeg var for opptatt med å komme i slag til Kreator…

Hat, sinne og irritasjon… det er oppskriften som har fungert i alle år for Kreator. Det fungerte også på Wacken i 2008. Godlåt på godlåt ble servert av mannen som er sintere enn 80 000 tilskuere til sammen. Vi fikk "Extreme aggression", vi fikk "Betrayer" og vi fikk "Flag of hate" blant mange andre låter som til sammen gjorde dette til min beste Kreator opplevelse så langt…

Med det var min dag over… Lordi har jeg ikke noe ønske om å se eller høre, så teltet ble funnet og horisontalen inntatt!

Neste dag var det den lange veien hjem med soving på fly og vandring mellom gatene på flyplassene. Wacken… Takk for meg… Jeg kommer gjerne tilbake, men da ser jeg helst at Wacken Metal Battles bidrag fra Norge heter The Sickening eller at vi av andre grunner får spille der!

 

Onkel reisende Sigve!