DEATHFEAST OPEN AIR 08 – Dag 3 – Hünxe – Tyskland

Tredje og siste dag av Death feast  begynte for mitt vedkommende ved at Fleshless regnet bort og tiden ble benyttet innendørs til en hyggelig prat med Pat Doms fra Hell Razor magazine. Det første bandet jeg bivånte var Inhumate. Det første som slår meg er at vokalisten ikke kan være helt god. Han har allerede før konserten slått seg til blods i Panna med mikrofonen. Øynene hans vitner om galskap. Pur galskap. Herlig galskap så lenge den holder seg på scenen.  Han framviser en energi som oppfyller alle ønsker til sceneframføring. Når dette kombineres med et bra komp i bakgrunnen blir dette en bra opplevelse å starte dagen med.

Svenske Insision er sinte. Veldig sinte. I alle fall på scenen. Om de er så sinte i virkeligheten vites ikke. Men satan tilnærmelser, på grensen til svartmetall er det i alle fall fra scenekanten. Disse gutter hater alt og alle, og personlig så forstår jeg ikke alle "fuck you" henvendelsene til publikum. Musikken var ikke i min gate med en form for black/death metal som ikke ble presis nok.

Kronos (bildet) entret scenen tidligere enn annonsert pga at Desecration var forsinket. Det gjorde ingenting. Kronos leverte varene i sikker og taktfast stil. De spiller tett og solid og har en sceneframføring som vitner om mange timer på scenen.  Publikum holdt intensiteten opp i en moshpit som hadde utviklet seg til en mudpit uten at noen lot seg affisere av det.  Dagens flotteste bass hadde Kronos også med en bass med avkappet hode. Det så faktisk ganske komisk ut. En godt gjennomført konsert av Kronos.

Desecration hadde kjørt fra England og var litt sent ute, men de kom og de spilte, og bra var det. Desecration leverte god gammel thrash/death. Det har disse gutta tydeligvis gjort mange ganger før. Med akkurat nok publikumsfrieri og med presis og tett samspill var det ingen som sa noe om at de hadde kommet litt sent når de var ferdige. Massiv lyd, høyt tempo og bra variasjon på både musikk og vokal gjorde at dette også ble et hyggelig bekjentskap.

Så var det tid for Amerikansk brutalitet. Unmerciful har i det siste månedene vært en del av min cd spiller og jeg gledet meg enormt til denne konserten. Unmerciful er unge gutter, jo da, men de leverer brutal dødmetall som om de skulle gjort dette i en mannsalder. Tatt, kjapt og kompromissløst. Av en eller annen grunn så det ut som om jeg var en av få som hadde hørt Unmerciful på forhånd, for det tok to sanger før publikum kom seg opp til scenen for i det hele tatt å gi Unmerciful den oppmerksomheten de fortjener. Når de endelig var kommet på plass fikk da også Unmercifull det de fortjente…en circlepit som bare vokste og vokste. Publikum våknet virkelig når de spilte Suffocations  Catatonia. Når de spilte "shotgun sodomy" fikk undertegnede gåsehud på alle mulige steder…" deeper and deeper I cut…." Men så virket det som om tiden løp fra Unmerciful. Enten var det jeg som ville ha mer, eller så fikk de alt for lite spilletid. Det var i alle fall over alt for fort.

Når det så gikk opp for meg hvorfor Unmerciful måtte komme seg av scenen ble jeg skuffet, veldig skuffet. Joda den tyske maskinen jobbet virkelig bra og alle band startet presis på oppført tidspunkt. Det gjorde også Cock and Ball Torture. For min del kunne de like gjerne latt være… men det var subjektivt… Rock n Roll/ heavy Metal med vokaleffekter som overgår alt jeg har sett og hørt før. Musikken uten vokalen ville vært kjedelig og trettende. Musikken med vokalen ble bare komisk. Uansett… det så ut som om alle andre enn meg likte CBT og det de framførte, så da skal jeg gjøre som alle de andre og si at dette var bra… eller kanskje ikke…

Decrepit Birth (bildet) hadde jeg gledet meg like mye til som Unmerciful. Der Unmerciful spilte for lite pratet vokalisten i Decrepit Birth for mye, alt for mye… Han startet hele showet med å fortelle oss at han hadde sett oss før, og at vi alle var brødre. Da gikk det plutselig opp for meg at Diminishing between worlds handler om hippieprat om andre dimensjoner, reinkarnasjon og tidligere liv osv. Dette la faktisk en aldri så liten demper på opplevelsen av å se Decrepit Birth live. De unge musikerne er jo i utgangspunktet veldig dyktige, men når de lar seg lede av en gammel skogshippie som må ha sin medisin i form av marijuana og som preker om sin profeti da mister jeg grepet. Joda, musikken er bra, men budskapet er skrullete. Når dette toppes av elendig lyd på vokalen blir det dessverre en skuffende opplevelse å se Decrepit Birth live. Det kan godt hende at vi blir offer for et band som er på veg hjem til California etter en slitsom europaturne, men for meg ble denne konserten en aldri så liten nedtur. Jeg har ikke gitt opp Decrepit Birth enda, men de må overbevise meg mye mer ved neste korsveg.

Høydepunktet kom der det skulle komme. Dying Fetus… egentlig hadde det vel vært nok med å skrive Dying Fetus og så latt det være med det. Dagens desidert beste lyd. Dagens største publikumsantall. Festivalens største circle pit. Dagens desidert mest samspilte. Men samtidig dagens mest ordinære framføring. Det Carcass startet i 88 har Dying Fetus forbedret og vidreført 20 år etter. Solid framføring, veksling mellom vokalistene kombinert med en utrolig samspilt trio av bass gitar og trommer gjør at Dying Fetus oppfyller alle forventninger. Når de avslutter settet med "Praise the Lord" eksploderer publikum og undertegnede i ren ekstase. En suveren konsert og jeg gledet meg vilt til Hellfest og Dying Fetus nok en gang. ( og der leverte de også varene, samtidig som jeg fikk revet av øreflippen i moshpitten under "Praise the lord").

Som siste band ut hadde Death Feast Cryptopsy som leverte et tett, solid og trygt show som gav en verdig avslutning på festivalen. Personlig er ikke Cryptopsy min greie, men at dette var en god konsertopplevelse og en flott avslutning av tre dager med brutal dødmetall er udiskutabelt. Neste år skal jeg tilbake til Hünxe og Death Feast, enten som gjest, anmelder eller fortrinnsvis som Stjernestøv i the Sickening. 

 

For flere bilder, sjekk vårt bildegalleri