KORN – Oslo – Oslo Spektrum

Kvelden er kommet da jeg skal se bandet som i sin tid førte meg inn i "ekstrem" musikk. Kan ærlig innrømme at det er en stund siden jeg falt av vogna ang bandets skiver, men håper likevel på at bandet kan lage litt liv i byen.

Vel, hvor godt bandet gjør jobben sin er faktisk ikke bare lett å si, da vi blir utsatt for Spektrums værste lyd, og "endelig" får jeg virkelig kjenne på hvorfor scenen har fått sitt kallenavn (Oslo Rektum). Det tar faktisk en stund uti første låt før jeg er helt sikker på at dette faktisk er Korn som har begynt, og ikke det siste oppvarmingsbandet. Føler det vel beskrivende at det hørtes ut som noen hadde fylt pa'n med ull, lagt ei svær dyne over, og deretter tatt dem ut av lokalet og plassert dem 4 kvartaler unna. Settet var forsåvidt fint i forhold til hva man skulle forvente, noe gammelt og noe nytt, men det er jævla surt når jeg opplever å ikke gjenkjenne låter jeg faktisk har et forhold til før bandet er rundtom halvveis uti.

Men slik er det nå, synd at bandets inntrykk skal lide av dårlig lyd, men selv guttas scenespell og sprell oppleves ikke stort bedre enn middels. Joda, bandet spiller greit, især trommis imponerer, men det hele er langt fra så gjennomført som jeg hadde turt å håpe. Jonathan Davis' vokal funker greit jfr hans stil, men jeg tør ikke tenke på hvor mange timer han bruker i studio for å få det hele jevnt. Toner er skeive, endel av timingen er skeiv, og overraskende stor mangel på mikrofonkontroll gjør at volumet og dermed dynamikken faller i både kjøtt og fisk. Det samme gjelder i enda større grad Fieldys bassing. Hans noe sære slapping-metode gjør at det hele blir en diskantfest og gitarene ikke får noe underbygging. Jeg opplever spillinga som under middels, men det er kanskje vanskelig å si når det eneste man hører er klikking..

Det mest interessante på hele konserten syns jeg faktisk er lyssetting. Riktignok vel utbrukte effekter og former, men det er begrenset hvor mange nye farver og fasonger som fins. Det som imponerer er hvor godt det er samkjørt med bandets musikk. Her snakker vi gjennomkomponert på et nivå jeg ikke kan huske å ha sett på noen metallkonsert tidligere. Lyset følger både stemninger og rytmikk i låtene til punkt og prikke, og jeg tar meg i å følge mer med på lysene enn selve bandet flere ganger i løpet av kvelden.

Likevel, det skal NOE mer enn artig lyssetting for å redde en konsert, så forlater lokalet noe skuffa. Selv ikke Blind, bandets største hit, sitter som den skal hverken instrumentalt eller lydmessig, og det er faktisk Freak On a Leash som står igjen som eneste velfungerende låt. Antageligvis siden den ikke krever noe særlig bånntrøkk, men greier seg med tynn kjip lyd og pent fravær av bass…

Verdt å trekke fram Davis´ sekkepipenr. Unødvendig, stygt og ikke minst irriterende..