INFERNO 2008 – Dag 2 – John Dee & Rockefeller

AXEGRESSOR (John Dee)

Torsdagen startet hyggelig med intervju med Nergal fra Behemoth, og etterpå var det finske Axegressor som skulle få gleden av å åpne skjærtorsdagens Inferno Festival. Skitten enkel blackthrash som garantert ikke mora di liker, det var det vi fikk derfra. Det låt ikke så ille, bandet var samspilt og viste en energi bare gutter som Bjørn Dæhli og Johann Mülegg kunne skilte med i sine glansdager. De fikk en viss respons fra publikum, men det så ikke ut som om det kresne Infernopublikumet helt ble revet med og man kan ikke gi satan perkele mer enn middels godkjent.

 

SKITLIV (Rockefeller)

Skitliv åpnet showet oppe og det var ikke helt fullt, men godt pakket da en lenestolsittende Maniac åpnet konserten alene på scenen. Dette ble en meget merkelig og nesten skremmende konsertopplevelse. Med trege riff, 3 eller 4 gitarister på scenen og et lydbilde som skremte vettet av de fleste i salen, trollbandt de publikum som stort sett stod og måpte gjennom hele konserten. Det var ingen som gikk, ingen som sa noe høyt og det var nesten ingen som turte å gi applaus mellom låtene. Lange seige gjentakende riff stort sett hele tiden; burde blitt kjedelig i lengden, men ble det ikke.

 

DEAD TO THIS WORLD (John Dee)

Cor Scorpii og Onslaught gikk man glipp av grunnet nok et intervju, så mitt neste band ble Dead to this World. Etter å ha hørt skiva deres, var dette et band man helt klart måtte se nede på John Dee. Her fikk vi meget heftig thrash som publikum satte stor pris på. Bandet skuffet på ingen måte og det rykket konstant i rockefoten/nakke/kropp fra første tone av.

 

TRISTANIA (Rockefeller)

Deretter var det Tristanias tur til å spille, og her fikk vi oppleve bandets nye kvinnelige vokalist Mariangela "Mary" Demurtas som viste seg å være en visuell nytelse å se på, i alle fall for den mannlige delen av publikum. God stemme hadde hun også, men hun begynte litt tilbaketrukket, men så snart hun ble varm i trøya, overbeviste hun som frontperson. Bandet Tristania overbeviste stort under konserten de også, og dette ble en av festivalens største positive overraskelse.

 

GOAT THE HEAD (John Dee)

Goat the Head leverte kanskje sin beste gig så langt nede på John Dee. Jeg har aldri sett dem så intense og aggressive før, og det ble tatt i så hardt på scenen at reima på bassen til Snorre røk og man måtte fram med tape. Om det var så neandertalsk at det gjorde noe, kan man vel diskutere, men hva gjør man ikke når flua spiser stridsrasjon.

 

BEHEMOTH (Rockefeller)

Jeg forlot Goat the Head relativt tidlig, da jeg ville ha god plass til å bivåne Behemoth på Rockefeller. Jeg hadde store forventninger som de fleste i salen og jeg ble ikke skuffet. Gutta fremstod som en maskin der de mante fram låt etter låt, og de fikk enorm respons fra publikum hele tiden. Behemoth stilte denne gangen kun med instrumenter, klær/kostymer og backdrop. Alt annet lå igjen i Polen. Men strengt tatt, mer trengte de ikke. Behemoth kom, regjerte i 45 minutter og forlot arenaen med Turbonegers "I got Erection" til stormende jubel fra festivaldeltagerne. Aldri før har vel den låta eksistert i så brutal drakt, og den kledde det.

Cult of Luna ble kveldens siste offer for intervju, men det var ikke med glede jeg ofret dem. Med deres konsert på Storås i fjor sommer friskt i minne, var dette en konsert jeg ville ha med meg, men hva ofrer man ikke for et intervju som sannsynligvis veldig få vil lese når det blir publisert.

 

GORGOROTH (Rockefeller)

Gorgoroth derimot fikk man derimot med seg. Det har vært mye ståhei rundt navnet og bandet Gorgoroth de siste månedene, og på Inferno stilte King og Gaahl med sitt Gorgoroth opp. 4 nakne personer på gedigne trekors, masse fakler og flammer skulle sammen med det nykomponerte bandet gjenskape mye av den feelingen de hadde under den mye omtalte konserten i Krakow i 2004. Jeg vet ikke helt om det funket, det gjorde ikke det for undertegnede i alle fall. Men nå var ikke jeg i Krakow i 2004 heller så jeg kan ikke bekrefte det. Dessuten har jeg hørt Gaahl bedre, det ble bare skrik og ikke så mye bruk av stemmen han har, slik som det han for eksempel gjorde under konserten i Trondheim i 2005. Men bandet funket bra og forsvarte sin plass som headliner selv om Behemoth nok var flere hakk hvassere musikalsk. Gorgoroth tar det igjen visuelt.

Rune Grande

 

SKITLIV (Rockefeller)

Det var bare å sette seg godt til rette. Siden jeg brukte krykker, så satt jeg godt oppe i andre etasje. Mens Maniac satte seg godt til rette i stolen han hadde satt frem. Lys var det i lampen også, og jeg tenkte at nå setter han seg ned for å lese en bok om livets gleder, gode bibelhistorier eller hva det nå måtte være av hyggelig lesestoff. Men neida, det gikk ikke mange sekunder med Skitlivs merkelige musikk før han begynte med sin karakteristiske stemmeprakt. Det låter ikke som det gjorde i de hysteriske Mayhem dager, men det er vanskelig å finne ut om stemmen hans minner meg om noen andres. Nuvel… Musikken er vel det som kan kalles for deprimerende doom metal. Det går stort sett i samme tempo, det til tross for at det til tider var 4 gitarister på scenen samstundes. Men tekniske Tore spilte noe som ligner på soloer innimellom, så jeg vet ikke om han helt var med på selve riffingen. Uansett, så var dette ensformig, vokalen til Maniac er seg selv lik, med andre ord umulig å forstå og atmosfæren helt topp. Altså, dette handler ikke om å bli i godt humør, men heller om å deppe litt. Skape noen skjærende øyeblikk, for å si det sånn. Og med det noe merkelige scenesettet, så var det lett å skjønne at Skitliv er annerledes. Noen vil kanskje finne dette kjedelig, men det handler om å knekke koden og bevege seg inn i musikken, bli ett med den. Dette krever nok at du har et mørke inne i deg selv som du tillater deg å bli tilfredsstilt. Personlig kommer jeg ikke helt inn i deres musikk, kanskje fordi krykkene mine er som sverd for alt jeg vet, men jeg liker like fullt det jeg ser og hører. Annerledes, merkelig og ekkelt!

 

ONSLAUGHT (Rockefeller)

Steintøff thrash metal fra disse aldrende engelskmennene. Kanskje ikke det mest innovative, men allikevel en stund med fengede riff, med noen kule partier og med en herlig energi fra bandmedlemmene. Jeg kjenner ikke materialet til Onslaught, og deres nye album gjorde lite for meg. Men konserten var flott, der lyden var fin og vokalisten med. Han spredte energi, og for meg virker det som om at han, og flere med, trives godt på scenen på Rockefeller.

 

TRISTANIA (Rockefeller)

Med like store forventinger til Tristania som til det at jeg skulle få meg noe kvinnfolk i kveld, så satt jeg fortsatt oppe i andre etasje og koste meg. Og det skulle stadig bli bedre. Tristiana skifter medlemmer like fort som jeg skifter sokker, og det er nokså ofte. Særlig er den kvinnelige frontfiguren er skjørt skifte, siden den feminine stemmen ofte har særpreget det Tristania har gjort, dog sammen med store arrangeringer i låtene. Nå skal det jo legges til at de har redusert det store og gjort ting enklere med årene. Noen vil kanskje kalle det å bli mer voksne, jeg vil kalle det å bli kjedeligere.

Nuvel. Bandet spilte, og de begynte med noe som lignet death metal. Jeg tenkte at den Italienske kvinnen kanskje ikke ville synge så mye i kveld, men da hun etter hvert dukket opp på scenen ble dette veldig bra. Flotte låter, god lyd og et tredelt stemmevirvar gjorde sitt til at våre håp på Tristania økte igjen. Den nye vokalisten synger kanskje ikke like klokkerent som tidligere Vibeke Stene, men hun har allikevel en meget flott tilstedeværelse og stemmen hennes passer godt inn i musikken til dette vestnorske bandet. Den er noe mer rocka, for å beskrive den med ett ord. Og når sant skal sies, så var hele seansen mer rocka enn jeg har sett Tristania tidligere. Så, konklusjonen er at dette var bra og at vi forhåpentligvis har mer i vente fra Tristania, særlig om de skulle klare å fornye seg.

 

BEHEMOTH (Rockefeller)

Først så må jeg fortelle at for noen år siden så virker det som om Behemoth spilte i Norge, og særlig Oslo, annenhver uke. For meg så var det helt toppers, siden jeg alltid har likt våre polske venner. Men etter dette har de vært ute i den store verden og mer eller mindre tatt over hegemoniet i ekstrem metal scenen (noe som også inkluderer death metal). Og du verden som det vises.

Da undertegnede og kollega Rune Grande tidligere på dagen snakket med Nergal, så fortale han oss at det blir flertall av låter fra det nye albumet og jeg kan legge til at det ble nesten like mange fra "Demigod". Videre så hadde Rune et Deepthroat intervju med mannen, og han har mye interessant å si (men dette kommer selvsagt på intervjuet som engang kommer). Nergal hadde også, sammen med sine gode kollegaer i Behemoth, mye interessant å vise i løpet av denne brutale timen med fantastisk musikk. Lyden var eksellent og bandet er utrolig samkjørte. Dette gjelder ikke bare musikken, men også bangingen og rundene med headspin, der starter likt, de avslutter likt og de gjør dette ofte. Jeg er glad jeg ikke er nakken til en av dem i Behemoth.

Musikken deres er brutal og det går stort sett feiende fort. Men det skjer noe hele tiden. Nå kjenner jo jeg musikken deres, og når de spiller blant annet "As Above So Below" og andre superherlige musikkstykker så kjenner jeg at der røsker i taska. Dette at jeg kjenner musikken deres gjør at jeg lettere får med meg det som skjer. Men når lyden er såpass klar som i dag, så gjør at det at også de som ikke kjenner musikken så godt burde klare å få med seg det som skjer underveis.

Til slutt, som bonusspor, så kommer Nergal frem på scenen og forteller at han har ereksjon stadig vekk om morgenen. Nå sier han det ikke direkte, men forteller litt om hva han har om morgenen. Og så får han folket i salen til å rope det ut i det de spiller Turbonegros "I Got Erection". Ja, han har lært seg å flørte med publikum, det skal være sikkert og bevisst.

 

GORGOROTH (Rockefeller)

Da var det tilbake til Polen. På en måte. Siden de gjenskapte det sagnomsuste kjente Krakow-showet. Ifølge King vil de få til dette så ofte som mulig i fremtiden.

Når utgjør jo ikke flammer, fakler og nakne kropper på kors noe av lytteopplevelsen, og jeg må innrømme at a) jeg har sette dette før og synes det er helt greit og b) etter Behemoths oppvisning av ekstrem metal så ble Gorgoroth litt tamt. Jeg liker Gorgoroths musikk godt og har sett dem ved flere anmeldinger. Men jeg lurer på om Gaahl var helt på topp denne aftenen. Han virker ikke like intens som han vanligvis er, og stemmen var ikke helt toppers i mine ører. Kanskje var det bare meg, men slik var det nu.

De spiller mange av de låtene jeg liker best, og jeg har det bare bra, for å si det sånn, selv om jeg aldri blir i godt humør av å høre musikken deres. Men låter som "Forces Of Satan Storms" og "Carving A Giant" slår aldri feil i mine ører. Så, jeg kommer nok til å se Gorgoroth ved flere anledninger, uavhengig av hvilken form de kommer i! Dette var King og Gaahls Gorgoroth!

Roy Kristensen

 

GOAT THE HEAD (John Dee)

Den hyggeligste overraskelsen på årets Inferno kom fra Trondheimsbandet Goat The Head. Bandet slapp sitt debutalbum "Simian Supremacy" i fjor høst. Musikken til disse trønderne er rå, røff og fengende. På sin MySpace side beskriver de musikken sin som Primal Caveman Death Metal, noe som gir et greit inntrykk av Goat The Head's musikk. La deg bare ikke lure til å tro at disse herrene fremfører enkel dødsmetall. Åjada, gutta entrer scenen iført skinnfiller og pels fra smådyr. De hopper og spretter som hulemenn, men så er det ikke mer som er primitivt med Per, Ketil, Snorre og Kenneth – i alle fall ikke i musikalsk sammenheng. Goat The Head har hederlig forankring i old school death metal, men har tilført et herlig driv hovedsakelig gjennom sin dyktige trommeslager. Goat The Head er et band som jeg sterkt mistenker for å ha mange overraskelser på lager i årene fremover. Jeg kan bare anbefale alle å sjekke ut neste konsert med disse ville trønderne.

 

TRISTANIA (Rockefeller)

Tristania er for meg gothic metal bandet som bare er blitt kjedeligere og kjedeligere. Da jeg som Theatre of Tragedy fan i 1998 ble presentert for Tristanias debut album "Widow's Weeds" var jeg i ekstase. Endelig hadde noen perfeksjonert det flere ekstrem metal band i flere år hadde flørtet med (Paradise Lost's "Gothic", Septic Flesh sin "Shamanic Rite" osv.). Theatre of Tragedy hadde som nevnt tatt et stort sprang i retning av å gjøre den musikalske uttrykksformen til en egen sjanger, men uten den helt store produksjonen. Så var Tristania med Morten Veland der med en debut med et enormt lydbilde, fantastiske låter og herlig produksjon. Album nummer to "Beyond the Veil" tok det hele enda et skritt videre med elementer fra sort metall integrert på et mesterlig vis. Så kom nedturen, for undertegnede og mange med meg: Morten Veland skilte lag med Tristania og bandet presenterte plutselig et platt goth rock album. Siden det har de holdt denne stilen med en liten opptur på det siste albumet, så det er vel bare å håpe at bandet er på vei mot hardere takter.

Ettersom jeg ikke tidligere hadde sett Tristania var jeg spent på hvordan det etter hvert så erfarne bandet presenterte seg på scenen. Jeg så Morten Velands band Sirenia i fjor, så en sammenligning kunne jeg ikke forhindre at foregikk i baktankene. Det var tydelig at Tristania ville vise publikum at de fortsatt var en styrke å regne med innen metall musikken. Bandets fremføringer var upåklagelige. Faktisk var materialet som ble presentert mye sterkere enn på studioalbumene. For meg var det allikevel skuffende at bandet bare fremførte en låt fra "Beyond The Veil" og ingen fra debuten. Den ene gamle gode låten som ble fremført var den vidunderlige tittellåten fra "Beyond The Veil". Selv om jeg har savnet Morten Velands bidrag som låtskriver på de senere studioalbumene, har han blitt godt erstattet som vokalist av Anders Høyvik Hidle på ekstremvokal og Østen Bergøy på klarvokal. Sistnevnte bør nok endre litt på sin livefremtreden og ikke "bange" med stiv nakke, men heller finne på noe annet for å unngå latterliggjørelse av et nådeløst metallpublikum. Den nye frontfiguren og kvinnelige vokalisten Mariangela "Mary" Demurtas gjorde svært god figur på scenen og viste fremfor alt meget gode og allsidige egenskaper som sangerinne. Alt i alt viste "nye" Tristania at de slett ikke var så mye goth rock som de siste albumene har gitt inntrykk av. En sterk opptreden på Rockefeller viste et band som klart var godt forankret i metallen. Jeg sitter igjen med et positivt inntrykk og et ørlite håp om at Tristania igjen vil gjenoppstå som det fantastiske gotiske dødsmetallbandet det en gang var.

Frank Ravn Hansen