KAMBODSJA – Trondheim – Fru Lundgreen

Den ukentlige lørdagskonserten på Fru Lundgreen denne gangen skulle bestå av Kambodsja og World of Shit, men sistnevnte måtte se seg nødt til å avlyse grunnet sykdom og dermed ble Kambodsja kveldens eneste band på scenen. Det var synd for World of Shit var hovedårsaken til at jeg stakk inn Fru Lundgreen denne kvelden, men fikk i stedet gitt Oslobandet Kambodsja all min oppmerksomhet i drøye 40 minutter.

Dette tre manns store bandet imponerte stort med sin nydelige til dels kaotiske støymetal. Det var aggressivt til gangs og gutta oste innsats fra første tone av og ut hele settet, noe som egentlig var veldig imponerende etter som det kun var 27 betalende denne kvelden og de tok ikke sjansen på å nærme seg scenen av en eller annen grunn. Det var merkelig å være der; folket enten satt i baren eller stod ved siden av denne helt til enden av baren, mens gulvet foran scenen var helt tomt under hele konserten. Bandets bassist svingte og kastet på bassen slik at det var risikofylt å passere ham ved siden av scenen, noe som igjen medførte at ingen tok sjansen på å gå ut heller. Hva gjør man ikke for å holde på publikum? Det hele var nok ubevisst men det så en smule komisk ut.

Kambodsja hadde fin og god lyd under hele settet og selv om enkelte klaget over volumet, må disse bare innse at støymetal skal spilles høyt.

Jeg slet litt med å finne de riktige ordvalgene under konserten og endte hele tiden opp med å bruke ordet nydelig i tillegg til kaotisk og ekstremt. Noe sa meg at dette var en ekstrem versjon av Monolithic, dog med vokal, 2 vokaler til og med. Men jeg var ikke helt sikker i min sak da konserten var over om de var den rette sammenligningen. Men begge bandene har en progresjon i musikken sin som overgår det meste og derfor ender jeg opp med den beslutningen at Monolithic ikke er så dumt allikevel som sammenligningsgrunnlag for det Kambodsja gir oss i en livesetting. Uansett så var det ekstremt og nydelig.