MOTÖRHEAD i Spektrum

Support: Stonegard

Oslo Spektrum 5. des 2007

Dørene åpner kl 18:30

Konserten starter kl 19:30

Billettpris: Kr 375,- + avgifter
   

Lemmy (Ian Frasier) Kilminster begynte å spille rock'n roll i lokale band hjemme i Blackpool, England, allerede i 1964. De første årene var han innom en god del forskjellige band, deriblant Rainmakers, the Motown Sect, Rockin' Vickers, Gopal's Dream og Opal Butterfly. Han rakk også å jobbe som roadie for Jimi Hendrix før han ble med som bassist i progrockbandet Hawkwind i 1971. Han ble hyret inn for et halvår, men endte opp med å bli i fire år før han fikk sparken på turnè i Canada i 1975.
Lemmy hadde foruten å spille bass også skrevet låter for og sunget i Hawkwind, deriblant er deres kjenningslåt "Silver Machine" signert Lemmy Kilminster. Etter en uheldig episode som involverte amfetamin og fem dager i et kanadisk fengsel ble Lemmy sparket fra Hawkwind og sendt hjem til England. Han var imidlertid fast bestemt på å danne et eget band, fikk med seg Larry Wallis på gitar og Lucas Fox på trommer og startet opp Bastard, som fort ble omdøpt til Motörhead – etter en låt Lemmy hadde skrevet for Hawkwind. Motörhead var imidlertid svært annerledes musikalsk enn Hawkwind – her gikk det fort, hardt og brutalt for seg. Rock'n roll hadde fått seg nye solbriller.

Den tunge starten

Motörhead debuterte som oppvarmingsband for Greenslade i juli 1975, og gikk i studio for å spille inn sitt første album straks etterpå. Produsent Dave Edmunds ble sparket etter krangling og bandet hyret inn Fritz Fryer. Ikke lenge etterpå forlot Fox bandet og Lemmy tok inn sin gamle kamerat Phil "Philthy Animal" Taylor. Albumet ble ikke godkjent av plateselskapet United Artists, og Wallis forlot bandet straks etter Eddie Clarke var kommet til. Nå var Motörhead en trio – Lemmy, Clarke og Taylor – uten hverken kontrakt eller manager.

Sommeren 1977 skrev Motörhead kontrakt for et album med Chiswick Records, som ga ut deres selvtitulerte debut i juni. Plata nådde opp til en 43.plass på engelske albumlister, og gav dem ny kontrakt – nå med Bronze Records. "Overkill" kom ut i 1979, kom seg helt opp på en 24. plass på albumlista og ennå høyere – 12.plass – kom Motörheads neste album "Bomber".

Siden de to skivene gjorde det såpass bra fant United Artists ut at det var lurt å gi ut det albumet de hadde refusert tre år tidligere, og ga det tittelen "On parole". I 1980 kom et nytt studioalbum, "Ace of spades", som også ble det første Motörhead-album som ble utgitt i USA. Motörhead gjorde det nå meget bra i England mens de i USA fremdeles ble betraktet som et kultfenomen.

Top of the pops er nådd

1981 skulle bli et fruktbart år for Motörhead. Sammen med Girlschool utga de "The St.Valentines day massacre E.P" som ga dem en hit med låta "Please don't touch". Etter en opptreden på Top of The Pops sammen med Girlschool hvor de sammen gikk under navnet Headgirl fikk Motörhead komme ut på sin første USA-turne da de ble invitert med på Ozzy Osbournes "The blizzard of Ozz tour". Livealbumet "No sleep till Hammersmith" går rett til topps på listene – Motörhead var nå offisielt rockestjerner.

Idyllen ble brutt da Eddie Clarke sluttet etter uenighet med Lemmy, og forlot bandet mens de var på turnè. Kort tid etterpå gikk Lemmy i studio med Wendy O'Williams for å spille inn en coverversjon av Tammy Wynettes klassiker "Stand by your man". Clarkes etterfølger, Brian "Robbo" Robertson (Thin Lizzy), ble bare med på et album – "Another perfect day"(1983) – som forøvrig ikke gjorde det spesielt bra.

Utskiftninger

Etter Robertsons avgang hyret Lemmy inn to nye gitarister, Phillip Campbell og Wurzel (Michael Burston). Taylor ble med Robertson til hans nye band og inn kom tidligere Saxon-trommis Pete Gill. Den nye besetningen ga ut en single – "Killed by death" – i 1984 og bestemte seg for å forlate Bronze Records.

Etter en langvarig rettstvist mellom Motörhead og Bronze kom endelig neste album i 1986. "Orgasmatron" ble produsert av Bill Laswell og ble gitt ut av deres nye selskap GWR som også gav ut oppfølgeren "Rock'n roll". Motörhead ga ut "The birthday party" på sin nye label WTG, etterfulgt av "1916" i 1991. Det året opptrådte de som første heavyband på "The tonight show" og turnerte med Judas Priest og Alice Cooper.
Ny trommis kom i form av svenske Mikkey Dee (Mercyful Fate) i 1992, samme år kom "March or die" som ble siste utgivelse på WTG.

Å leve det er å spille

Motörhead hadde fått nok av platebransjen og ga ut "Bastards" på eget selskap, Motörhead, i 1994. Etter å ha signert hos CMC records kom "Sacrifice" (1995) som ble Wurzels siste utgivelse med Motörhead. Tilbake i trioformat slo de til med "Overnight sensation"(1996) og "Snakebite love"(1998) før den doble live-skiva "Everything louder than everyone else".  

Studioplata "We are Motörhead" kom i 2000, inneholdende bl.a. en coverversjon av Sex Pistols' "God save the queen". I 2002 kom skiva "Hammered" uten at den helt slo an. Men i 2004 kom Lemmy og co ut med "Inferno" og med den var de igjen tilbake der de hører hjemme; i eliten.

Bandets siste liveskive "Better Motörhead than Dead – Live at Hammersmith", feirer Motörhead som artist i 30 år og det er noe av dette vi kan vente oss i Spektrum onsdag 5. desember. Høyt. hardt og i levende live.

 

Brorparten av denne biografien er skrevet av mor selv, Gro Narvestad, for nrk.no.