REST OF MY LIFE – Trondheim – Trondheim, Samfundet

 

Det var uten helt de store forventningene til denne konserten jeg satte turen mot Samfundet. Rest of My Life's første skive, «Rest of My Life», har jeg hatt liggende i CD-samlinga i mange år uten at den faktisk har fått besøkt spilleren en eneste gang. Så jeg var ganske blank, men det tok ikke lang tid før jeg ble blåst av gårde.

 

Rest of My Life som er i fra Trondheim ga ut sin første skive for fire år siden, og kom tidligere i år ut med en helt ny en. De har høstet gode kritikker så godt som over alt de har vært, men likevel har jeg av en eller annen grunn avskrevet dem uten å gi dem så mye som en sjanse.

Klubben på Samfundet begynte så smått å fylle seg opp med folk, og i det Rest of My Life gikk på scenen så var det da en hel del folk som hadde samlet seg, og selv om det var langt i fra trangt på gulvet foran scenen, så ble det fort liv i både publikum og band. Og båndet mellom band og publikum ble tydelig helt i fra starten av, dog det var også helt tydelig at bandet spilte for en del kjente, men hva gjør da vel det?

Resto of My Life kan beskrives som en koalisjon mellom Circa Survive, Amira, dredg og ett par dråper Deftones. Selv om det kanskje ikke er helt fair å sammenligne dem med Amira, med tanke på at Amira kun har gitt ut en EP og Rest of My Life har kommet med to album, så blir det raskt ett av bandene jeg tenker på der jeg står og tar i mot Rest of My Life's fantastiske harmonier og fengende riff.

Med tre gitarister så har Rest of My Life en mulighet til å utforske mange aspekter av harmonier og riff, og det er akkurat det de gjør. Bandet er som, for å bruke ordene til en kjent grønn "liten" sak, en løk, der det er mange lag som åpenbarer seg jo dypere man kommer. Og det er faktisk slik Rest of My Life er, det er mange elementer som danner musikken sin helhet. Cult of Lune dukker også opp i hodet mitt når Rest of My Life drar i gang med lange instrumentale partier der gitaren, og ikke minst bassen(!), snakker sammen på en måte vokal bare ikke hadde fått til. Det er ikke dermed sagt at vokalen er dårlig, nei langt der i fra. Vokal og musikk går som hånd i hanske.

Lyden er også ganske så god, vokalen er til tider kanskje litt lav, men det gjør ikke så alt for mye. Men det er dessverre laber og kjedelig lyssetting, noe som også ødelegger litt, spesielt når det samme lyset blir stående på i flere minutter og er helt klart ikke koordinert etter de musikalske endringene. Men dette er dog bare en ett lite irritasjonsmoment, som ikke ødelegger det musikalske på noen måte, men kunne ha skapt en mye bedre stemning rundt den allerede stemningsfulle musikken.

Også en siste ting avslutningsvis, gjengen kunne trengt en større scene! De gikk jo helt oppe i hverandre når de tok av på enkelte partier, og det ble kanskje litt vell mye spilling med ryggen mot publikum i fra enkelte. Men jeg storkoste meg uansett jeg!

Rest of My Life gjorde min tro om bandet til skamme! Så det spørs om jeg må se til og få gravd frem deres første album, og nå når det nye, «All Pretty People Live in Airports», også er innom hus, så blir det nok flere timer med hygge i vente.