AUDREY HORNE – Le Fol

Audrey Horne har vel de fleste som følger med norsk metall eller metall generelt fått med seg? Om ikke musikken så i allefall navnet. Sistnevnte gjelder for min del da bandets debut «No Hay Banda» skle sakte og sikkert forbi meg uten at jeg hørte den. Det har blitt sagt mangt og mye om bandet, men når jeg satte på Le Fol var det med blanke ark og et åpent sinn, jeg hadde nemlig null peiling på hva som ventet meg. Forrige slipp kom på Tuba, men denne gang er det relativt ferske Indie Recordings som står for utgivelsen og førsteinntrykket, altså cover, er bra. Stilig.

Musikken fikk et noe annet førsteinntrykk. Det falt ikke helt i smak, det var ett eller annet som gjorde at jeg rynket på nesen. Etter fire låter slo jeg av. Så tok jeg med meg skiva på fjellet og når tiden ikke ble brukt på vandring i det norske fjellet, spising eller den slags så satte jeg på skiva igjen, dreit i førsteinntrykket og begynte på nytt. Intet dumt valg. Denne gangen hørte jeg gjennom hele skiva. En gang til. En gang til. Etter tre lytt begynte jeg å danne meg et bilde om at dette ikke var så dumt, til og med fått favorittlåt- og partier.

Jeg skal være ærlig, det er ikke alt på denne skiva som tiltaler mine sanser, men gutta viser at de har både vilje og enve til å kreere god hardrock. Noen låter faller ikke helt i smak, men de hører likevel med på skiva nå den snurrer, så da har den jo noe som tiltaler meg, være seg parti eller riff. Men de låtene jeg har begynt å like synes jeg så absolutt holder mål.

En ting som jeg liker og misliker samtidig er vokalen. Den er bra og passer musikken godt den, men samtidig virker den på meg litt malplassert til tider. Ta en låt som Last Call, en kul låt det, men vokalen skulle så absolutt vært annerledes, jeg synes den nesten ødelegger låta litt. Men det er sånn det kan være. Noen synes sikkert det er dritkult, mens andre rynker på nesa. Ikke alle kan bli tilfredsstilt. Men igjen, andre ganger er vokalen knall, det er en smakssak.

Det som gjør at musikken til Audrey Horne blir levelig for min del er bruken av refrenger samt at de har fått inn nok variasjon i musikken til at det ikke blir kjedelig. Det er sjeldent jeg hører på denne typen musikk, så det er gledelig når jeg først gjør det at det ikke suger balle. Jeg synes nemlig denne skiva er tålelig bra jeg. Noen storfan er jeg ikke, men det kan nok hende at jeg drar den fram igjen ved en senere anledning, det vil tiden vise… Le Fol er noe jeg kan anbefale videre, dette er musikk er hardrockfan fort kan bli glad i tror jeg…