JOHN MACALUSO’S UNION RADIO – The Radio Waves Goodbye
- Posted on 02-10-2007
The Radio Waves Goodbye er en plate signert slagverkeren John Macaluso og hans nye forum Union Radio. Her finner vi James LaBrie (Dream Theater), Adrian Holz (Ark), Don Chaffin (VOX) og til og med Mike Dimeo (Riot) ved mikrofonen samt musikere som Alex Masi, Vitalij Kuprij og Randy Coven (Yngwie J. Malmsteen's Rising Force) – en skikkelig supergruppe!
Jeg føler meg svært komfortabel med denne platen som legger så hard vekt på rytmiske elementer dirigert av «Mr. Backdoor man» John Macaluso selv. Litt av saken skyldes at The Radio Waves Goodbye er blitt en plate som fremhever John Macalusos ego. Det vil si han får mer enn nok spilletid, mens de andre stemmene og musikerne innordner seg under hans trommeslag. Dermed temmes melodiene til fordel for slagverket og rytmisk orden i komposisjonene. Gitar riffene slynger seg hit og dit, og jeg lytter stadig etter det ene riffet som bringer det hele sammen til en enhet eller gir låten det ekstra puffet som skal til for å bringe den opp et nivå og gjøre den større og bedre. Men klangflater og riff forblir fragmenter og jeg vinker farvel til dem etter hvert som de reiser fra meg idet hver sang avsluttes. Kjernene i komposisjonene bygges opp rundt rytmer, og bevegelsene til noe nytt og overraskende krever at jeg lytter – ikke bare med to ører – men lever meg inn i Macaluso´s Union Radio med hele lille meg. Til og med sanglinjene blir rytmiske motiver for John Macaluso som trygt og sikkert dirigerer musikerne med stødig hånd.
Lydbildet er åpent og lett å like. John Macaluso viser her sine evner å betrakte og behandle slagverket som det allsidige instrument som skaper både rytme og melodi uten at han gjentar seg selv. Tvert i mot vender han komposisjonene til sin fordel ved å bruke et vidt spekter av influenser. Han bruker historien og setter låtene inn i en ny kontekst når han legger til sine egne rytmetolkninger av de tradisjonelle formene. Han får ragtime til å høres ut som funk-rock, mens rock`n´roll vris og vrenges til det ugjenkjennelige og oppstår i nye former. Tid er for Macaluso noe man behersker og ikke noe man blir behersket av – å vri introduksjonen av trommesoloen til å være en retrospektiv fortelling om en live opptreden før soloen spilles er en fornøyelse: Har du ikke hørt en trommesolo tidligere er Macalusos stikke-jobb svært spiselig, og erfarne slagverkere kan bare beundre hans teknikk. Macaluso har respekt for kategoriene og bruker humor for å skape spenninger i musikken. Samarbeidet med sangeren James LaBrie er for meg utvilsomt høydepunktet. Det strømmer varme, store og kraftige bølger av ham og i enhver musikalsk anstrengelse, det være seg Dream Theater like så vel som Union Radio, setter han sitt særpreg på musikken.
Jeg lyttet intenst til denne platen hele sommeren fordi den passer inn i de nærmest hyperaktive aktivitetene som den varme årstiden har og den vil ganske sikkert ikke falme med høsten og vinteren til neste vår og sommer. Til slutt, jeg liker tvetydigheten i tittelen som spiller på betydningen mellom «vinker farvel til» og «radiobølger» som lyd formidler. Lyd er nærværende og på samme tid fraværende, alltid her og likevel et annet sted, skiftende mellom mennesker og musikere for musikk av John Macaluso´s Union Radio.