VISIONS OF ATLANTIS – Trinity

Medlemmene i Vision Of Atlantis er så ubendig konsentrert om musikken og overbevist om at de gjør eneste rette at jeg må ta de på alvor. Konstellasjonen ligner på mange vis Theatre Of Tragedy i det pompøse, oppfordrende dramatiske uttrykket. Selv om der Theatre Of Tragedy´s tonesatte drama er av en merkverdig originalere natur, tar Vision Of Atlantis steget i rett tradisjonelle metoder og aldri riktig – hvor gjerne de enn vil – lykkes å komme derifra.

Musikalsk ligger bandet i ingenmannsland og dette verket ble til slutt forløst av nettopp Napalm.

Bandet gjør alt for å unnvike forutsigbarheten, men bare for å havne inn i en tralt av flere forutsigbarheter, hvilket også tydelig høres og iblant virker inn på den ømtålige hit følelse.

Selv om bandet tar seg vann over hodet og forsøker å sammenføre Symfonisk Metal med Gotisk Metal og fantasysoundtracks er det befriende å høre musikere pasjonert plaske rundt i patetikkens basseng. Ubekymret om at hele verden ler av dem.

Sangen blir tatt vare på et, for genren, klassisk vis, og kontrasten mellom mannlig og kvinnelig vokal fungerer ikke mellom dødsralling og skjønn svanesang, men ligger bare i registeret og ikke i uttrykket – mezzosopranen og barytonen virker sjarmerende på et fuzzsprengt orkestrert syntheziser grunnlag. Hele lydbildet lyder faktisk lik et poporkester. Musikalsk evner ikke bandet på et smakfullt vis å hamre ut gitarriff som er interessante. Med forutsigbare, sørgelige komposisjoner innser jeg at høsten kommer til å være preget av lindring fra Vision Of Atlantis. Legg til forventede innslag i lydbildet, som de pumpende diskopartiene og vemodige ballader, og det er bare å drukne hele skiten inntil dødskrampen tar over. NB! Når musikalske evner svikter kanskje de kan blottlegge sine lyster i pornografien.