MACHINE HEAD – Belfast – Balmoral Hall, Belfast

MACHINE HEAD – Belfast – Balmoral Hall, Belfast

Etter å ha sett Machine Head tilintetgjøre Glasgow dagen før, var jeg ganske forventningsfull til denne gigen. Men det skulle vise seg å bli en litt annen opplevelse enn den velsmurte maskinen jeg hadde sett i Skottlands største by.

Jeg ankom Belfast akkurat i tide til å kaste sekken inn på hotellet jeg hadde booket, før en kompis som bor i byen kjørte meg og reisefølget til konserthallen hvor kveldens opptreden skulle skje. Det vil si – "konserthall" var kanskje å ta i. Det var vitterlig en hall, men jeg fikk høre at vanligvis ble den brukt til landbruksmesser og lignende… Lignet mer på en låve enn et spillested. Når vi kom fram var det laaaang kø for å komme inn, og dessverre begynte de ikke å slippe folk inn før i samme øyeblikk som første band – Chimaira – gikk på scenen. Det gjorde at de spilte sine siste strofer mens jeg enda sto i kø, og gikk dermed glipp av deres opptreden. Ikke en bra start akkurat…

a0382a35bc6e5867cc8e56cb1bc48d18.jpgSå fikk vi høre at Machine Head skulle spille før Killswitch Engage, siden de var nødt til å rekke siste ferge til England samme kveld, for å rekke Download festivalen dagen etter. Det gjorde at de dessverre også måtte spille et litt kortere sett (ca 1 time) enn de ellers gjør. Men de gjorde definitivt det beste ut av den tiden de hadde! Og det skal Belfast-publikummet ha – de sto ikke mye tilbake for det Glasgow presterte dagen før. Allerede etter to-tre låter, føltes det som en stekeovn inne i hallen, og nesten hele salen var en eneste stor moshpit. I løpet av de to første låtene, hvor jeg fikk fotografere, følte jeg meg temmelig utrygg med crowdsurfere dumpende oppå meg til stadighet, samt det sedvanlige ølregnet som er på konserter – bortsett frae7d8321aba728ad1b46ec63f8156c681.jpg at det her var plastflasker(!). Ikke vet jeg hvem det var sin ide å selge flasker på en konsert, men heldigvis var publikum veldig fornøyd med det som skjedde på scenen, så det ble ikke noe flaskeregn opp dit.
I det hele tatt var det på alle måter en mye mer røff forestilling enn dagen før. Nesten litt som om du så en opptreden på et lite kjellerlokale, bortsett fra at det var et par tusen publikummere der. Lyden var slett ikke patent, og "lysshowet" kunne vel knapt kalles dèt. Men dette var strengt tatt ikke bandets skyld, og de gjorde virkelig det beste ut av situasjonen. "Aesthetics of Hate" var om mulig enda råere enn dagen før, gamle gode "Old" var en højdare, og "Davidian" skapte fullstendig kaos i hele hallen. Machine Head er et av de bandene som underholder stort selv på en dårlig dag, og de gjorde definitivt det beste ut av en vanskelig situasjon.

2410d9874bd4efd35308a91d4473838f.jpgNår det var Killswitch Engage sin tur til å gå på, hadde en god del av publikum allerede gått, siden Machine Head tydeligvis var hovedgrunnen til at de hadde kommet denne kvelden. I tillegg manglet bandet leadgitarist Adam Dutkiewicz, siden han måtte holde seg hjemme p.g.a. ryggproblemer. Erstatter Pat Lachman (fra bl.a. Damage Plan) er en god gitarist, men ikke samme underholder som mannen som startet Killswitch i sin tid.
Men bandet gjorde i det store og det hele en god gig, selv om de ikke hadde samme energien som Machine Head. Vokalist Howard Jones har en veldig laidback holdning på scenen, noe som ikke får med seg publikum på samme måte som Robb Flynn nettopp hadde gjort. Han gjør slett ingen dårlig jobb, men det blir liksom mer "trivelig" enn "sinnsykt bra". Resten av bandet er litt mer energiske enn vokalisten, men det blir allikevel litt nedtur i forhold til den opptredenen vi akkurat hadde sett.
Killswitch var vel et av de første bandene som kjørte stilen med bånn pinne i versene, mens refrengene er mer melodiøse med ren vokal. Nå har det virkelig gått inflasjon i denne stilen de siste åra, så jeg må innrømme at jeg har blitt drittlei hele greia etter hvert. Dette er selvfølgelig ikke Killswitch sin skyld, men det låter allikevel ganske formulaisk det hele. Av og til skulle jeg ønske at de satte inn et ekstra gir i refrengene, i stedet for å falle tilbake i den melodiøse leia og roe ned sangen – det tar ofte vekk mye av intensiteten etter min mening.

Men totalt sett var det allikevel en underholdende konsert, til tross for lokalet og omstendigheter. Når en så bare behøvde å gå rett over veien for å fortsette festen på en stor pub med all verdens ølslag, var det ikke så vanskelig å være temmelig fornøyd med denne kvelden!