DROPKICK MURPHYS – Oslo – Oslo, Rockefeller

DROPKICK MURPHYS – Oslo – Oslo, Rockefeller

På selveste 4. juli, Amerikas nasjonaldag, stod Dropkick Myrphys for underholdningen på Rockefeller. For de som ikke kjenner DM, kan det sies at de spiller amerikansk arbeiderklassehardcorepunk, inspirert av irsk folkemusikk og en twist av sekkepipe, eller no slikt. Fett er det i hvert fall, og jeg var ikke alene om å glede meg til denne kvelden. Oppvarmingsbandet 2:20 hadde jeg aldri hørt fra før, men det var sannelig godt å høre at det finnes god punk i Norge den dag i dag. Det slo meg ikke så hardt i starten, men tok seg veldig opp litt utover, pure attitude, og simpel punk, spredt over et ikke så altfor fullt Rockefeller. Lyden var ikke ille i det hele tatt, og de som hadde møtt opp så ut til å kose seg. De spilte et sett på drøye halvtimen, og jeg var litt glad da de var ferdig, ikke FORDI de var ferdig, men det var utvilsomt en god opplevelse. Pausen gjorde at jeg akkurat rakk ut for en røyk, en halvliter, og en røyk til før DM spilte opp til øldrikking, stagedives, masseslagsmål og hva som man ellers kan forvente en standard DM konsert.

Et stappfullt (virka det som – stappa om ikke annet) Rockefeller ønsket Dropkick Myrphys hjertelig velkommen da gutta kom fram på scena. Og de smalt til fra første låt. Disse folka veit å lage liv! Og publikum visste definitivt hvordan de skulle ta det imot. Crowddivinga kom kjapt ut av telling, men det var godt over 30 gjennom den lille timen de spilte. Vi fikk mange gode låter levert, og folk storkoste seg denne onsdagen. Lyden var aldeles ikke til å grine av, selv om den til tider var litt grumsete. Kveldens ivrigste: Gitarist Marc, som konstant levde i sin egen full pupp -verden på scena. Han toppa kaka med å hoppe ut i publikum mot slutten av konserten. Da snakker jeg selvfølgelig om å gjøre det med gitaren, og han fortsatte å spille. Vaktene var ikke så glad i det 1f9b621e60c4f1cf02925558449a4ad1.jpgderimot, og samtlige jeg kunne se fra hvor jeg stod styrta mot samme sted midt på gulvet. Og omtrent før han var ute var han tilbake på scena. Kveldens tøffeste: Sekkepipeduden Scruffy, som på en ytterst sjarmerende måte stilte opp i kilt og Slayer-skjorte, der han stor sett stod litt bakpå scena og blåste i pipa si. Det er vanskelig å trekke frem et musikals høydepunkedf28ac331c720aa58fcc82d111ed49a.jpgt fra konserten, men I’m Shipping up to Boston kommer i hvert fall ikke langt fra toppen. Her ble gitar, bass og sekkepipe for anledningen bytta ut med mandolin, trekkspell og irsk tinnfløyte, før bandet gikk av scena, for det som må være tidenes korteste pause. Like etter kom de tilbake for ekstranummeret. Som ble kjørt i gang, hvorpå publikum fikk lov til å hoppe opp på scena og være med på dansen, festen og slåssingen. Riktignok ble det ikke mye til slossing denne kvelden, men folk lot seg likevel stupe fra scena, og det var ikke mindre enn et sinnssykt liv! Kjipt at de bare spilte en time, men allikevel flott levert!