MASTERY – Lethal Legacy

Her er noe du ikke hører hver dag – instrumental thrash metal. Når jeg fikk denne skiva i posten, fulgte det ikke med noe presseskriv eller info i det hele tatt. Ut i fra coveret å dømme (spesielt logoen), kunne det se ut som om det var en power metal variant vi hadde å gjøre med. Det førsteinntrykket ble fort gjort til skamme da første låta sparket i gang (etter den obligatoriske introen)! Dette er så åttitalls thrahs metal som du kan få til, uten å bruke en tidsmaskin og plassere deg selv midt i Bay Area, San Francisco da de "fire store" startet sin ferd mot stjernestatus i metalverdenen. Produksjonen er selvfølgelig oppdatert noe, og det er mer "hogg" i gitarene her er det var den gang. Dog synes jeg trommene har en litt merkelig produksjon, men det er forsåvidt ikke noe du legger så mye merke til etter et par låter.

Så var det det med vokalen da – eller mangel på sådan. Etter ca ett minutt av den første låta, var jeg brennsikker på at straks ville den karakteristiske litt lyse snakke/skrike-thrash vokalen fra åttitallet gjøre sitt inntog. Men når det hadde gått enda ett minutt uten en eneste sangstrofe, leste jeg litt i den noe sparsommelige booklet'en (naturlig nok, siden det ikke er noe tekster der…), og det står altså ikke oppført noen på vokal. Jeg vet ikke om låtene egentlig er skrevet for vokal, men jeg må innrømme at jeg savner den noe. Det riffes noe infernalt nesten hele tida, men det hadde definitivt blitt mer variasjon over musikken, hvis det hadde vært vokal her også. Nå skal man selvfølgelig ikke ha vokal for en hver pris, og det er sikkert bedre uten en havldårlig vokalist som kanskje hadde ødelagt mer enn han tilvførte bandet.

Men de som altså befinner seg i bandet er det ingenting å si på! Detter virkelig dyktige musikere, og de to gitaristene riffer fletta av de fleste på de fem låtene de presenterer her. Trommisen er heller ingen sinke, men som sagt synes jeg kanskje produksjonen ødelegger littegrann for ham. Litt pussig egentlig, siden dette er en selvprodusert plate, hvor trommisen står for mesteparten av arbeidet (ut i fra det som står i booklet'en). Kunne vært interessant å høre hvordan dette hadde hørtes ut i hendene på en produsent som Andy Sneap eller Colin Richardson.

Dette er bare en EP (5 spor + intro og to av de samme låtene live), så en rekker aldri å kjede seg i løpet av den tida den står på. Men jeg må innrømme at jeg altså savner vokalen noe, samt kanskje enda litt mer variasjon i musikken også. Det går stort sett i fort eller fortere tempo, og mange vil kun ha thrash'en sin sånn, men jeg tror de hadde tjent litt på å variere tempoet enda litt mer. Men det skal uansett bli spennende å se hva dette bandet finner på videre, og dette er slett ikke en dum utgivelse for de som ikke kan få nok av brutal åttitalls thrash!