TURBONEGRO – Retox

Noen nærmere innføring i Tubonegro som band burde være unødvendig, og å skrive noe nytt og spennende om dette albumet og de som har laget det er nærmest umulig så tungt representert som de har vært i den stuerene pressen de siste månedene.
Hvordan låter så Turbonegros siste mesterverk?
La meg først si at dette er det nærmeste de har vært deathpunk siden gjenforeningen. Det er småkjapt, primitivt, lettfordøyelig og veldig underholdende. Det er et strippet Turbonegro vi møter, få uventede innslag og enkel partyrock slik folket vil ha det. Tekstene benytter seg ofte nok av nødrim, men kombinerer pubertal analfiksering med inntellegent intelligennt innteligent smarte refleksjoner og favner i likhet med musikken et bredt publikum. Det er lenge siden jeg har hørt en så rocka og ikke minst direkte versjon av Trbngro, og jeg liker mye av det jeg hører, men det er ikke dermed sagt at det er noe nyskapende her. We're Gonna Drop The Atom Bomb starter ballet med fete gitarer og du kan fort bli gående og nynne på denne i flere uker etter bare en gjennomlytting. Låtene sitter som vanlig hos Turbonegro med en gang, men denne gangen vokser de ikke ved flere gjennomlyttinger slik Apocalypse Dudes gjorde i sin tid. Når de skrur opp tempoet på No, I'm Alpha Male er det nesten som i gode gamle dager på godt og vondt. Låten rocker bra, men viser også at Turbonegro er miljøbeviste; her resirkuleres riff som om det sto om å redde planeten. Dessverre får jeg den følelsen på flere av låtene, særlig tydelig er det på den tannløse avslutningen What Is Rock?!.
Egentlig burde denne skiva ha vært utstyrt med Svanemerket.
Turbonegro har skaffet seg en stor og trofast tilhengerskare, nå slapper de tydeligvis av, gjør som de vil og nyter suksessen uten å slite seg ut.