MÖTLEY CRÜE – Oslo – Oslo – Spektrum

Jeg var sannsynligvis en av de første til å stå opp den lørdagen billetter til denne konserten ble lagt ut. Jeg så Mötley for første gang da de spilte til dans i Spektrum for omtrent to år siden. Og har gleda meg til å se de igjen siden da. De to siste ukene har jeg utelukkende gått rundt å ristet av glede og spenning. Jeg ble for litt siden – endelig – ferdig med biografien The Dirt, og etter å ha lest den boka føler jeg nesten at jeg kjenner gutta. Tro det eller ei, den boka har til og med fått meg til å like If I Die Tomorrow, og jeg håpet faktisk de skulle spille den, noe de dessverre ikke gjorde.

Men første ting først, da er det snakk om oppvarmingen. Nydelig vær og tørt grønt gress gjorde det til en fantastisk opplevelse å sitte med pølser på grillen og øl i handa, i en park fint anlagt i kort avstand fra Oslo Spektrum. Litt mye lyd fra gata, men en fantastisk god stemning på folkene rundt meg. Ikke få hadde funnet veien til nevnte park denne onsdags ettermiddag, og det var nesten litt flaut å gå ned langs buskene å ta seg en luftetur med bikkja. Etter ca to timer og en sekser senere var det over. Vi var nødt til å komme oss ned til Spektrum før Mötley entret scenen. Med min kontakt (takk Kristian!) visste jeg at Papa Roach skulle på ca kl. 8, så vi kom fram til døra omtrentlig halv 9-kvart på 9. Akkurat tidsnok til å ikke få med seg Papa Roach, noe som i grunn var planen. En annen fordel var at vi slapp køen. Rett inn, ikke så mye som litt venting engang. Skjelvende gikk det nedover mot gulvet i Spektrum. Snart..! 

Mötley Crüe er et band som ikke trenger noen introduksjon, og hvis du mener jeg tar feil, les The Dirt (99 kr. på Free Record Shop). Jeg flerret opp kjeften da Tommy endelig viste seg bak trommesettet. Det var den følelsen av at du VET noe bra kommer, og så kommer det før du rekker å føle ferdig. Fantastisk! Jeg gjør det igjen! Mötley live! Uheldigvis er ikke dette en evigvarende følelse. Det var litt som det her: De kom, de framførte låtene, de gikk. Etter jeg så de forrige gang de spilte i Spektrum hadde jeg forventet meg litt mer enn hva jeg fikk her. Høydepunktet i sceneshowet var da Tommy kom fram og ga ei flaske Jägermeister til publikum, og det var strengt tatt det eneste som var av show også. Hvis man ikke teller med dama som så ut som hu hadde gått feil da hu kom inn med en kassegitar til Vince. Men for all del, de er ikke akkurat det eneste bandet jeg har sett uten noe show, jeg ble bare skuffa over det faktum at det var INGENTING. Jo da, én ting var det; pyro. Og det i massevis. Til tider var det så mye røyk fra effektene at man knapt nok kunne skimte gutta, og på generell basis var det blant de mest røyklagte konsertene jeg har opplevd. Men hitene kom allikevel.
De kjørte i gang med Dr. Feelgood, og fortsatte å pøse ut (ikke i rett rekkefølge) girls girls girls, wild side, primal scream og live wire, for å nevne noe. Den eneste låta jeg savna var ingen andre enn too fast for love. Etter tidenes –takk og pris- definitivt korteste gitarsolo smeller de i gang kickstart my heart, som er noe av ypperste mötley-kvalitet i mine ører. Alt i alt en vellykket kveld, selv om jeg som sagt er skuffet over varene jeg fikk levert. Jeg hadde langt fra ventet meg noe så bra som forrige gang, men de kunne i hvert fall ha møttes på halvveien.