MITHRAS – Behind the shadows lie madness

Det engelske bandet Mithras er nå ute med sitt tredje album, og jaggu har de ikke gjort det vanskelig for en stakkars anmelder. Stilmessig ligger musikken utvilsomt i death metal land, nærmere bestemt et sted mellom Morbid Angel på sitt særeste, og Pestilence slik de hørtes ut på ”spheres” albumet. Det ser sært ut på papiret, og det høres slik ut i virkeligheten også. Jeg har hørt gjennom ”behind the shadows lie madness” fem ganger, og først nå begynner musikken å sitte sånn noenlunde.

At gutta i Mithras har hørt mye på Morbid Angel er tydelig, riffingen ligger hele tiden nært opp til tidenes beste death metal band. Det blir etter hvert en smule påfallende, særlig siden Mithras utvilsomt har et sterkt ønske om å kreere original musikk. Når man legger seg så nært opp til death metal verdenens mest banebrytende band, er det vanskelig å tilskrive Mithras den originaliteten de er ute etter.

Grunnen til at jeg sammenligner med Pestilence er at jeg får en viss fusion følelse av gitarsoloene, men Mithras bruker ikke gitar-synth slik Pestilence gjorde, i stedet oppnås en lignende effekt gjennom bruk av gitar.

De spesielle gitarsoloene skaper sammen med de utradisjonelle låtstrukturene, en nærmest ”drømmende” stemning. Dette syntes jeg fungerte utmerket til å begynne med, men etter hvert blir jeg en smule lei. Det spilles nemlig gitarsoloer så å si hele tiden, og innimellom blir det litt slitsomt.

Lyden er også et kapittel for seg selv, den er mildt sagt ganske merkelig, den er både spinkel og kraftfull på samme tid. Jeg kan i farten ikke komme på en eneste plate utenom denne, som har en lignende produksjon. Om det er bra eller dårlig kan diskuteres, men personlig synes jeg den småsære musikken kler en annerledes produksjon.

Mithras siste album ligger på grensen mellom det geniale og det slitsomme. Under første gjennomhøringen syntes jeg det var mer slitsomt enn bra, men etter flere gjennomhøringer har jeg delvis skiftet mening. I skrivende stund heller jeg faktisk mot at ”behind the shadows…” etter hvert kan bli en aldri så liten favoritt. Jeg har nemlig oppdaget at det under den kaotiske overflaten skjuler seg et solid låtmateriale. Spør du meg om en måned, kan det hende at jeg vil gi en høyere karakter.