ENSLAVED – Eld

Enslaved er et band som for lengst har etablert seg som et av Norges største ekstremmetal band ved hjelp av album som "Below the lights", "Isa" og "Ruun". For det var med nettopp med disse platene at Enslaved fikk et mer kommersielt uttrykk med sin blanding av blackmetal og mørk progressiv rock ala "King Crimson" og også et bredere publikum. Man kan trygt si at Enslaved var pionerer for denne musikksjangeren.

Helt i starten av Enslaveds historie hadde de et mye renere Blackmetal uttrykk (noe de kalte viking metal) med hovedvekt på grim vokal og kjappe gitarer blandet med folkemusikk. Det lyriske konseptet omhandlet vikinger, ikke nødvendigvis norrøn mytologi, men heller hvordan Norge var før år 1000, med andre ord før kristendommen kom til landet.

Med Albumet Eld har vi kommet til nummer tre i rekken av bandets utgivelser. Bandet består av Grutle Kjellson, Ivar Bjørson og Harald Helgeson, som har erstattet Trym (som nå spiller i Emperor og Zyklon) og det er nettopp Helgeson som skal ha mye av æren for at denne plata har sitt særpreg og lange leve tid til tross for at den kom ut for 10 år siden. Med sin smakfulle organiske trommelyd, og krydder i form av spennende overganger og hyppig bruk av div cymbaler. Enslaveds musikk har også en mer teknisk framtoning enn de tidligere albumene "Enslaved" og "Frost" og det har også blitt rom for et mer storslått og orkestralt lydbilde på Eld.

Låtene "763 (Slaget om Lindisfarne)" starter med en over 3 minutter lang intro som består av store synth'er, storslåtte tommer og mannskor hvor den så går over i et opptempo svevende parti som driver resten av sangen frem.

"Alfablot" er en annen låt som også bør nevnes med sitt kjappe grimme utrykk iført Enslaveds folkelignende feeling og igjen den suggererende mannskoringen.

Det går ikke an å ikke nevne mesterverket "For lenge siden" når man prater om Eld – for dette må være Enslaveds beste låt noensinne. Det hele starter med en mannsstemme som sier noen ord på gammelnorsk etterfulgt av en kort gitarintro som igjen går over til et teknisk drivende instrumental parti (med innslag av noen grimme ves fra Kjellson). Videre fortsetter låten med mange tempovariasjoner og tema bytter utover låten. Rett og slett helt utrolig!

For å oppsummere kan en si at Enslaved er på sitt mest vågale og eksperimentelle på dette albumet. Man kan jo si at det er mye eksperimentering på nyere Enslaved album men ikke på langt nær så spennende og kompromissløst som her. Det er mye kjappe tekniske partier men også mye flott stemningsfull musikk å finne her. Når en hører på, får en følelsen av at de overgår seg selv etter hver nye uventet vending i sine komposisjoner. Som nevnt tidligere har nok Helgesons påvirkning mye å si på hvordan selve fremføringen av albumet har blitt. Dette er det eneste albumet Harald Helgeson spilte på og Enslaved har aldri greid å skape den samme utrolige feelingen som med dette albumet igjen og det er synd.

Dette er høydepunktet i Enslaveds historie, en viktig brikke i Norsk ekstremmetal.