SCHTÖGGMINATOR – Trondheim – Trondheim, Uffa

Med sommeren ankommet til trønderhovedstaden, om enn bare for noe dager, så hadde jeg mest lyst til å bare ligge og sløve i skyggen fremfor å gå på konsert. Men Schtöggminator inviterte til releasekonsert på Uffa og med seg som support hadde de et spennende pønkband kalt Bin Lads som jeg hadde litt lyst til å se. Dermed ble det til at jeg trosset varmen og steppet opp på Uffa for å få meg en liten dose kjappismetal av den brutale sorten, god norsk kvalitetspønk og litt avkjølende drikke.

Grunnet sent oppmøta fra publikum sin side ble konsertene forskjøvet til nærmere midnatt. Dermed ble det en fin sommernatt på Uffa i stedet for en fin sommerkveld. Det gjorde ingenting for stemningen var ytterst koselig hele tiden. Alt var glimrende tilrettelagt for nok en trivelig kveld på Uffa, det eneste jeg manglet var egentlig den sedvanlige mosh piten. Den var der men bestod kun av 4 personer og det blir det ikke mye liv av. Men nok om det og over til musikken vi fikk servert.

Bin Lads var for meg et helt nytt bekjentskap, men jeg hadde hørt en del om dem og det var nok til at jeg hadde visse forventninger til dette pønkbandet. Bandets egentlige vokalist Puke var etter sigende i Rostock og kastet stein på den tyske snuten og derfor hadde bandet standinvokalist, som jeg ikke vet navnet på. Og slike opplysninger skaper stor jubel på et sted som Uffa. Men han funket glimrende han som for anledningen var stand in for Puke.
Bin Lads er i utgangspunktet et coverband som kun spiller norske punklåter fra før 1984 og vi fikk servert låter fra blant andre Hærverk, Wannskrækk, Kåre og Partiet, 1984, Z-Off og Kjøtt. Det blir mye nostalgi i en setliste som inneholder materiale fra slike band og det var sinnsykt gøy å høre låter som Hurra for Norge, Sipoene Ser Deg, Mannen på Taket, Hva Faen?, Hake Kors og AG3 igjen. Ettersom Bin Lads består av dyktige folk som spiller bra og låtene var velkjente låter hos de aller fleste, ble dette en konsert med mye smiling, hoiing og synging med. Ved flere anledninger var det både 3 og 4 personer i tillegg til vokalisten oppe på scenen og sang og det skulle være unødvendig å fortelle at dette var moro.
Det meste av materialet de hadde å by på, fikk vi servert med raskt tempo. Når da lyden i tillegg var regelrett god til Uffa å være, jo da måtte dette bare bli kos. Fy faen som jeg koste meg under denne konserten. Og det skulle vel ikke være noen tvil om at de gjorde jobben sin som oppvarmere til kveldens (les: nattens) hedersgjester.

Og hedersgjestene var i det samme glimrende spillehumøret som Bin Lads. Bandet med det styggeste bandnavnet ever, Schtöggminator, inntok scenen og alle publikums hardcorehjerter en gang utpå natta, og det uten å i det hele tatt se seg tilbake noe mer. De trengte det ikke heller, for de var uten tvil sjefene på Uffa der og da. Schtöggminator eide scenen, Schtöggminator eide Uffa og Schtöggminator eide publikum.
Det var mye mer variasjon i alderen til folket på Uffa denne lørdagsnatta enn hva vi er vant til og det var tydelig at alle (og det var mange) hadde en festaften der debutskiva til nettopp Schtöggminator ble feiret. Og feiret ble den til minst utpå morgenkvisten; for da undertegnede trakk seg tilbake en gang i nærheten av klokken fem, var det fortsatt ca 100 personer igjen på Svartlamon som langt fra hadde tenkt å takke for seg.
Det er noe særegent over musikken til Schtöggminator og det er spesielt bassgangene som gjør at musikken til Schtöggminator ikke låter som alle andre band i samme sjanger. De hadde med seg synthkaill også denne kvelden på Uffa og det var med på å komplettere lydbildene enda mer enn vanlig. Det så ut til at bandet også storkoste seg under og etter konserten, for det er sjelden av sinnafolk smiler så mye som det Jan Roger Roel og hans medsammensvorne i Schtöggminator gjorde denne kvelden.
I vår omtale av skiva som ble feiret på Uffa har Kristian dratt inn likhetstrekk med Motörhead, men det eneste som lignet på Motörhead denne kvelden, det var coverlåta Iron Fist av nettopp Motörhead. Og det var bare så vidt den også minnet om Motörhead. Ellers var dette en kraftig dose hardcore/grindcore som fører tankene litt til Napalm Death, litt til crustband som tidlig Disrupt og litt til den glade pønken. Vokalist Jan Roger Roel har litt den samme fremtoningen som Barney Greenway i Napalm Death har på scenen; noe panisk og veldig stressende, og vokalen er ikke ulik den heller.