SEANCE – Saltrubbed Eyes

Dette er det andre studioalbumet til SEANCE, og en av verdens beste dømetallskiver. Forstått?
Før Patrik Jensen startet opp The Haunted for å kunne gi ut laber musikk lagde han musikk med BALLER, han skrev tekster som kunne skremt Gud til å gjemme seg bak sofaen og han riffet som djevelen selv på denne klassikeren! Saltrubbed Eyes har 9 hypnotiske låter,  variasjon nok til å holde spenningen oppe fra her til dommedag og kvalitet nok til at få dømetallutgivelser de siste ti årene tåler å bli sammenlignet med denne. Hvorfor har du ikke hørt om Seance hvis skiva er så bra lurer du vel på? Vel, Black Mark satt ikke akkurat på en pengesekken til Onkel Skrue så promoteringen var vel ikke optimal samtidig som at de tøffe gutta i Norge sparket ned gravstøtter, satte fyr på kirker, drepte hverandre og hvem ellers de måtte møte på i fluesopprus. Sortmetallen og dens ekstreme elementer stjal mestparten av oppmerksomheten i musikkretser og dømetall slet litt her til lands. At skiva bærer preg av at Jensen hentet en del inspirasjon fra USA i stedet for bare å kjøre på med det typiske svenske soundet gjorde det nok vanskelig for mange svensker også å godta dette albumet i en tid da Entombed, Edge Of Sanity, Dismember, Dissection og Cemetary (for å nevne noen) gjorde sitt til at respekten for svenskene ble skrudd mang et knepp opp.
Når jeg nå setter meg ned for å skrive omtaler av noen av skivene som frelste meg på starten av nittitallet føltes det oppfriskende å starte med denne, mest fordi bandet aldri skrev seg inn i historiebøkene med gullskrift slik jeg mener de fortjente. Jeg håper noen av dere kan la dere lokke til å sjekke ut denne oppvisningen i mørk brutalitet og holde Seance sitt navn varmt selv om Jensen gikk lei av alt slitet med å være på Black Mark og sluttet i -95. Noe som ledet til at bandet ble oppløst alt for tidlig og at de aldri fikk gitt ut sin tredje skive.
Albumet er fylt med grøtete og hes, men likevel forståelig vokal, en bass med skikkelig grøtete lyd som har kjempet seg så langt frem i lydbildet at gitarene kommer i andre rekke til tider, mange kjappe soloer "Slayer-style" og raske trommer. Vi snakker ikke blast beats, bare kjappe trommer der basslyden på de rolige partier fremhever stemningen fantastisk. Tekstene er en ond blanding av små skrekkfilmer og selvfølgelig Gudehat. Hvis du forventer intrekrate melodilinjer og store tekniske ferdigheter kan du bare lete videre, er du i stedet på jakt etter en dømetallskive med stemning, gromme melodier og kvalitet så det holder er det bare å nyte denne.
Alle låtene her er høydepunkter for meg, men jeg vil likevel nevne noen som skiller seg litt ut fra den typiske dømettalformelen som ble fulgt så slavisk i vårt naboland på denne tiden. Avslutningen er en stemningsfyllt instrumental ved navn Hidden Under Scars der de bruker sære, men rene instrument linjer og klarer å skaper en ond stemning der du egentlig bare burde ha oppfattet uskyldige toner. Tittellåten starter seigt, bygger opp like seigt og innfrir alle forventninger. Dette er en helt fantastisk låt det er umulig å sitte stille under. Jeg har opplevd sterke nakkesmerter flere ganger de siste 14 årene etter å ha benyttet denne låten i festlig sammenheng. I starten av Angelmeat (part II) får vi noen lyder som kan minne om engler som pines hvis du bare har et like sykt sinn som meg. Låten er som vanlig i midt-tempo, soloene er fantastiske og oppbygningen skiller seg litt ut med de orkestralske elementene de har blandet inn i form av sampler. 'Til Death Do Us Join er den eneste låta der de skrur tempoet opp til "bånn gass" og det merkes at gutta er unge og umodne, selv om de har store karrierer foran seg i diverse respekterte band.
Det eneste negative jeg kan si om denne skiva er at i ettertid er den litt for kort med sine 36:16. Jeg sier i ettertid, fordi nå har jeg innsett og slått meg til ro med at det desverre aldri vil komme noen naturlig fortsettelse.
Seance er død, lenge leve Seance!