WASP – Dominator

Få band kan skilte med en så prominent og innflytelsesrik frontfigur som amerikanske WASP. Blackie Lawless har med sine "sjokkerende" effekter og image inspirert en hel generasjon av metallfans. Det som har fasinert meg med denne gruppa er de, for sin tid, ekstreme visuelle effektene blandet med det jeg vil kalle melodisk hard rock. Det er åpenbart Herr Lawless sine ikke-musikalske påfunn som har hatt mest innflytelse og gitt gruppa både ønsket og uønsket oppmerksomhet. Samtidig er det ikke til å stikke under en stol at WASP har en særegen lyd og har også etter hvert et pent knippe med tidløse slagere å skryte av.

Dominator er en langt roligere plate enn jeg hadde forventet meg fra WASP i 2007. Kanskje ser herr Lawless og hans medhjelpere sitt snitt til å kaste seg på oppturen den tradisjonelle melodiske hardrocken opplever for tiden og gi ut en mer stillferdig plate? Kanskje er uttrykksformen på platen bare en refleksjon av hva Blackie trenger av egenterapi for tiden. Jeg har nemlig et sterkt inntrykk av at WASP fra starten av har vært styrt av Herr Lawless behov for å få utbrudd av innestengte følelser. Da er det vel også naturlig at uttrykksformen roer seg noe ned med årene. For meg føles det i alle fall befriende at Dominator er mer voksent i og med at det ikke er ladet med banning og obskøniteter.

Jeg tror nok at mange hardbarkede WASP fans vil være skuffet over Dominator. Selv føler jeg at skiva er en bra melodisk hardrock utgivelse. De to første låtene er nok de sterkeste, så følger det mye roligere tredjesporet "Take me up", men etter det blir plata noe kjedelig. Jeg savner driv og dynamikk. Dominator er dessverre ikke hva jeg vil kalle en vellykket WASP utgivelse. Jeg ønsket meg mer…