INFERNAEON – A Symphony of Suffering
- Posted on 25-05-2007
Infernaeon fortsetter der Monstrosity slapp med en miks av Florida Death Metal og symfonisk atmosfære, som minner litt om klassisk Morbid Angel og lyden av det legendariske Nocturnus.
Stigende fra sumpene av sørlige Florida i 2005, Infernaeons grunnleggende medlemmer Brian Magley, Kevin Gibbons og Brian Werner skapte bandet med den intensjon av å slippe løs en helt original versjon av undergrunnsmetal, kombinerende den tidligere stilen av floridansk Death Metal med den symfonisk tilnærming av europeisk-stil Black Metal, som vist på Oracle of armageddon demoen (Independent, 2005). De satser på profesjonalitet i uforglemmelige scene shows, de inneholder en blanding av teatralsk mord og sminke virkninger skaffet av Universal Studios. Sam Molina ble velkomment brakt inn i gruppen etter å ha forlatt Monstrosity som Werner før ham. Kjemien mellom Werner og Molina er igjen tent på nytt og begge er ekstatiske for en gang igjen å kombinere deres anstrengelser. Infernaeon er det prosjekt de føler å være ytterligere mer originalt og verd sin vekt i gull enn alt annet fra deres historie.
De delte scene med Malevolent Creation, Deeds of Flesh, Vile og Impaled blant andre, før de gikk inn i ‘Home Land Studios' sist i 2006 for å spille inn deres debut, A Symphony of Suffering. CD-en inneholder gjestevokal (eller skrik som de kaller det) fra Ben Falgoust (Soilent Green, Goatwhore) på «The Oracle of Armageddon» og Keith DeVito (Obituary, Suffocation, Catastrophic) kommanderer de døde å stige opp på «March of Death». De kan skryte av en dyktig musikalitet ved siden av en mastering fra Death Metal legenden Erik Rutan (Hate Eternal, eks-Morbid Angel) og Werners egen vokal veltende frem som lava skyver grensene av ekstrem vokal. På «Sleeping God» holder Werner et utpust skrik på utrolige 40 sekunder mens hans ubarmhjertige band kompiser raser på.
A Symphony of Suffering huser et avsluttende konsept-dreven trilogi, «The Oracle of Armageddon». Begynnende med Falgousts vanhellige vokal, sangen spinner en fortelling av et orakel med makt til å se fremtiden gjennom øynene av de døende, førende til blodige kriger for å fortsette den samlende makt. «March of Death» fortsetter ved å fortelle oraklets ofre kommende til live rett og slett for å gjøre en hevnaksjon på armeene av deres profeterende drapsmann. «A.I.D.S.» – som står for ‘Annihilating the Inner Decay of Species» – knytter alle de løse trådene i den kritiske saga med de døde utsletter de levendes land over hele kloden, i den tro at med det samme alle har kommet tilbake fra de døde kan ikke døden eksistere i verden.
Overflødig sagt, musikken som finnes innenfor A Symphony of Suffering står på egne bein, ingen over, og med flere medlemmer forpliktet seg i tidligere turné akter, Infernaeon veit hva som trengs til å begynne med for å sette standarden, bare for å sette forventningene ennå høyere neste gang med hvert angrep. Med bestemthet, lojalitet – og viktigst – hjertet til å gjøre offerhandlinger resulterende i suksess, Infernaeon er sikker for å lage bølger i den ekstreme undergrunn steg for steg.
Grunnen til at jeg liker Infernaeon er ferdighetene på instrumentene og den tette lyden som utfordrer samspillet. Hurtigheten, gitarsoloene, de doble kick trommene, stemningene som spenner fra dysterhet til håp og temposkiftene er arrangert som i en symfoni. De har lykkes med å skape en unik helhet. CD-ens tradisjonelle Death Metal elementer bare litt mer melodiøst for å tekkes det symfoniske er et ambisiøst prosjekt som havner trygt og godt på plate.