TRIVIUM – Oslo – Oslo, Sentrum Scene

Det er alltid festelig å lade opp til konsert med å sitte nesten fem føkkings timer på en flyplass grunnet ”tekniske problemer”, noe jeg har en sterk mistanke om at er et faguttrykk for enten ”piloten er møkkings” eller ”flyvertinnene har konkuranse om hvem av de som gir den beste blåsejobben”. Heldigvis taklet de ansatt problemet godt og vi ble holdt konstant oppdatert, men en stund så det ut som om det bare var å reise hjem i sinne. Utrolig nok klarte jeg å beherske meg og vise meg fram fra min gode side, så når flyet tok av rundt kl. sju var jeg en av passasjerene. Konserten hadde starttid halv ni så det var ikke snakk om hverken hvile eller pils når jeg endelig ankom storbyen.

(Sanctity-bilde "lånt" fra bandets hjemmeside)
20:40 gikk SANCTITY på scenen og 20:43 ankom jeg Sentrum Scene i lett jogg, ingen god dag m.a.o. Jeg raste ned trappen og fikk øyeblikkelig inntrykk av at Trivium hadde gått på scenen. SANCTITY kan lett og overfladisk beskrives som Trivium II, men det er for enkelt å avfeie de på den måten. Litt av grunnen til at de lett blir sammenlignet er at begge er relativt unge band, kommer fra USA, er å finne i stallen til Roadrunner og at det (ironisk nok) påstås at det var Matt Heafy i akkurat Trivium som ”oppdaget” bandet. SANCTITY som band er fortsatt ferske og selv om de akkurat har fått gitt ut sin første skive mangler det fortsatt litt før de vil begynne å nærme seg stjernestatus. Musikken de fremførte er en videreføring av thrashen på åtti- og nittitallet (jeg prøver så godt jeg kan å unngå det platte begrepet neo-thrash. Ooops der brukte jeg det.) men de har selvfølgelig flettet inn litt av den moderne amerikanske metalen for økt salgbarhet. Dette må ha virket, for på Sentrum Scene så det ut som om de som hadde møtt opp i god tid hadde gjort dette for å gå helt tulling foran scenen og synge med på SANTITYs låter. Selv om alderen på de fremmøtte holdt et rimelig lavt snitt, og da regner jeg ikke med de under atten som satt oppe på galleriet, var stemningen høy fra starten av. SANCTITY fortjente dette for sin stødige og energiske opptreden der de fremsto som ærligt glade for å få sjansen til å varme opp de som var møtt opp. Bandet var i konstant bevegelse på scenen, de showet og viste seg frem og riffinga og soloene satte spor etter seg. Vokalist/gitarist Jared har en meget sterk og energisk scenepersonlighet som kan hjelpe bandet til å stå frem i mengden, han minner til tider om James Hetfield fra tiden han var ”ung og sulten” altså tyve år tilbake i tid.  Musikken var det heller ikke noe å utsette på, faktisk var det mye hardere thrash enn jeg hadde forventet og med den iveren som hele bandet viste frem denne kvelden gleder jeg meg til å få skiva i hus.

Det neste bandet ventet jeg på med skrekkblandet fryd. Jeg har ikke sett ANNIHILATOR live før, og med alt det rælet de har gitt ut de siste tolv årene var det med stor skeptisk jeg tok plass foran scenen. Jeff Waters erobret verden med Alice In Hell og Never,Neverland i henholdsvis 1989 og 1990 men etter det gikk det først sakte nedover, og så ble det plutselig bratt utforbakke. Med seg har han Dave Padden på vokal og gitar som det eneste faste medlemmet ved siden av Jeff for tiden. På scenen har de med seg sessionmedlemmer på henholdsvis bass og trommer. De slapp nylig skiva Metal som bærer preg av mangel på kontinuerlig samarbeid, og der har du problemet deres på scenen også. Selv om de løper rundt, smiler og ler til hverandre får man ikke inntrykk av at dette er et band som har noen form for samhold. Låtene har ingen energi over seg og det hele virker så platt og avdanket. Jeff Waters fremsto ikke som en grunnlegger, han styrte for det meste med sitt ute på kanten og tok seg av vokalen innimellom. Dave sliter med variasjonen i toneleiene på de eldre låtene og mangler personlighet. Ikke engang King Of The Kill eller Never, Neverland fungerte for å få opp stemningen og da er det ille. Nedturen var total da Jared fra Sanctity løp inn og ut av scenen under avslutningslåten Alison Hell for å ta fistelhylene. Du vet; Aaaaalice in hell… og viste større glede over å få stå foran publikum det knappe minuttet han brukte der enn det hele ANNIHILATOR klarte i løpet av sine ni låter. Skuffa!!!

De pløyde gjennom:

Operation Annihilation
Clown Parade
The Blackest Day
King Of The Kill
Never, Neverland
Refresh The Demon
Set The World On Fire
The Fun Palace
Alison Hell

Etter den svake opptredenen til Annihilator var publikum sulteforet på gode opplevelser og når TRIVIUM gikk på scenen brøt jubelen løs. Jeg så de live når de varmet opp for Iron Maiden og selv om de gjorde en brukbar opptreden ble jeg ikke frelst den gangen. Selvfølgelig fikk bandet friere tøyler og forholdene ble lagt bedre til rette for dem nå som de reiser rundt som headliner på sin egen turnè. Lyd/lys, sceneoppsett og ikke minst bandet selv fungerte som det skulle og konserten ble meget bra. Siden det var fri alder gikk TRIVIUM på scenen så tidlig som halv elleve og holdt på til litt over midnatt. Jeg ser ikke grunnen til at ikke det kan skje oftere og med andre band også. Hvorfor må metallkonserter spilles om natten og ikke om kvelden?
Vi fikk høre det meste fra The Crusade, i mine ører det eneste anstendige albumet Trivium har gitt ut så langt, samt Ember To Inferno, Dying In Your Arms og Ascendancy. Det er uten tvil de mest thrasha låtene til TRIVIUM som fenger folket, bortsett fra at jentene i salen fikk kollektiv eggløsning under Dying In Your Arms da. At bandet flytter seg lengre og lengre vekk fra det moderne amerikanske emo/-core tullet de kjørte i starten av karrieren og vrenger opp tempoet og thrasher vilt kan vise seg å gjøre de riktig så store. De blir nok aldri så store som Metallica, men den tiden kommer nok heller aldri tilbake. Sjansen for at noen skal stå frem som så suverene igjen er relativ liten med så mange band og så stor tilgjengelighet gjennom diverse kanaler. Trivium nyter oppmerksomheten de har opparbeidet seg og de blir ikke mindre populære av slike show som de kjørte denne dagen. Det er lite utenommusikalske sprell når TRIVIUM står på scenen. En backdrop og fire unge, flinke musikere holder lenge for å fremstå som genuine stjerner. Alle vet hvilken jobb de har og gjøre, og det er få feilsteg. Salen koker når favoritt etter favoritt blir spilt og bandet nyter hvert sekund av oppmerksomheten. Matt påtar seg rollen som frontfigur og sjarmør der han prøver å fremføre noen knappe setninger på Norsk, slike skitne triks er enkle men effektive. Salen koker når alle hyler og hopper opp og ned. Grensen ble likevel nådd når Matt sto sleskt smilende mot slutten og klarte å vri ut av seg følgende: ”You motherfuckers don’t wan’t more music do you”. Dæven hvor lyst jeg hadde til å hoppe opp på scenen og vri halsen om på det pretensiøse svinet! Hvor mange overdrevne klisjèer måtte vi få denne kvelden? Selvfølgelig er dette flott og høres ekte ut for de som er unge og opplever en fire-fem konserter i året, men når man som meg ser over hundre band live årlig er det grenser for hvor mange ganger man klarer å høre forskjellige artister gjenta de samme banalitetene som f.eks: ”You are the best audience ever” osv. TRIVIUM er hverken bedre eller verre enn mange andre på dette feltet, men jeg hadde håpet på mer direkte og ærlig kontakt med publikum fra deres side. La musikken tale gutter, den har kvaliteter til å stå på egne ben. Hvis bare TRIVIUM får gitt ut et album fyllt med thrasha metal i starten av 2008 mens de fortsatt er sultne kan de vokse seg riktig store, og som Matt sa før de kjørte igang ekstranummeret: Vi er Trivium, og vi kommer alltid tilbake!
Jeg tror ikke det var bare enda en frase, TRIVIUM vil vokse seg større og komme tilbake, og da vil de være enda mer modne.