MDC – Trondheim – Trondheim, Uffa

Bilder av O Store Rune.
På UFFA var det storbyrampen OSLO RECTUM som først skulle dra igang feiringen natt til 1. Mai. De satte listen høyt når de innledningsvis truet med å spille jazz til folket trakk frem til scenen, men det funket. Bandet har til dels et snev av sjarm, men det er stemningen i salen som gjør dette til en morsom konsert å bevitne. Jeg er så alt for sjelden på pønkkonsert og hver gang så gleder jeg meg over å se at folket får utløp for sin aggressivitet i kontrollerte former foran scenen. Publikum var allerede fulle nok til at det dukket opp noen ”hecklers” i salen, og vokalisten var mer enn full nok til å la seg plage av disse. Pønk er ikke alltid bare pønk, men i Oslo Rectums tilfelle er det akkurat det. Få grep, færre finesser og rølp som hovedingrediens er hva denne pøbelgjengen driver med. Låtene er over før de har begynt når de endelig startet etter det nærmest endeløse svadaet vokalisten skulle øse over oss forkledd som visdomsord. Etter tyve minutter er dette bare slitsomt.

DECIBØLLENE fra Moss skulle fortsette denne festen, og det ble en helt annen musikk i salen. Hele to gitarister og et lydbilde tett opp mot Discharge og The Exploited sier vel litt om hvor hardt dette var. Etter Rectum var det godt med et litt mer seriøst og hardtarbeidende innslag men for meg ble det litt for lite variasjon til at de kjørte på med såpass lange låter. At de spillte en cover av høyt elskede, dypt savnede Jokke ga plusspoeng hos publikum. Av meg får de noen ekstra plusspoeng for å ikke covre en utslitt låt, men heller velge en av hans siste bidrag til rockeverdenen i Gleder Meg Som En Gris, og gjorde ære på låten. Mot slutten krysser bøllene streken over mot metall oftere og musikken ble mer variert og interesant. Siden jeg var klinkende edru kan jeg ikke skylde på at jeg var fullere, men det var noe med musikken som fenget mye mer mot slutten av konserten enn i den spede starten.

Da var det bare et band igjen før MDC, og det var nordtrønderne i RAMALAMA DAS PÖNKABTEILUNG. Ja, de kaller seg faktisk det. Jeg tør påstå at hvis man blir høy i tre uker etter å ha røyket Keith Richards aske (når den tid kommer), så vil man kunne holde seg konstant full i minst to uker etter å ha drukket blodet til vokalisten som sto på scenen her. Jeg er nordtrønder selv, og jeg håper og ber til både høyere og lavere makter om at han spilte på stereotyper. Bortsett fra at han manglet barten var alle klisjèene tilstede. Møkkings, helsetrøye, grilldress, ukultivert, dialekt bredere enn ræva til Erna Solberg og en brautende mangel på personlighet. Alt som søringene forbinder med oss bondene her i nord…
Til tross for at jeg i starten krympet meg over denne fremtoningen følte jeg etterhvert at jeg kunne slappe av og bare nyte de meget korte låtene deres. Selv om vokalisten var et bilde på alt som er galt med denne delen av landet hadde han mye større sjarm enn det Rectum noensinne kunne frembringe og stemningen i salen ble bare bedre og bedre utover i konserten. Jeg vil strekke meg så langt som å si at jeg gjerne vil ta på meg slitne klær og drikke meg full for så å gå på konsert med RDP ved en senere anledning, og da skal jeg hive meg fryktløst inn i moshpiten!

Da MDC, eller MILLIONS OF DEAD COPS om du vil, gikk på scenen var klokken rukket å bli ti på to og de fleste hadde allerede rukket å blåse ut det meste av energien sin. Selv hadde jeg vært klar for å se MDC i flere uker og hadde hatt stor glede av de tre foregående bandene. Å se disse gamle, slitne punkerne stå på en scene og kjøre gjennom klassikere som ble skrevet før de fleste i publikum var født var en god opplevelse. Kanskje var de slitne etter den lange turen opp fra en sen konsert i Oslo dagen før, og klokkeslettet for konserten var sikkert ikke optimalt for dem, men bare det å få høre de gamle klassikerne fremført i så høyt tempo veide opp for den grumsete lyden og den i utgangspunktet kvelende varmen. Selv om lyden trakk ned litt av inntrykket er det umulig å la seg fenge av disse fire gubbene som har vært mer eller mindre aktive i over 25 år nå, det merkes at de er samkjørte både på spilling og bevegelse. Selv på den lille scenen på UFFA var det god plass til dette korpset og stagedivere sammen. Det jeg ikke helt forstår er at etter alle disse årene har Dave Dictor ikke klart å tilegne seg det minste snev av personlighet. Det måtte da kunne gå an å fri litt til publikum og holde en tale eller to der det oppfordres til at de bruker sin rettferdighetssans? Åpningstalen var så utslitt og lite engasjert fremført at den teller ikke. Du har mikrofonen som våpen; bruk den!
At låtene nesten utelukkende er hentet fra de to første albumene og deres siste verk Magnus Dominus Corpus er for meg helt uforståelig. Skivene fra starten av nittitallet, Hey Cop…, og Shades Of Brown er fullverdige anarkistiske verk i mine ører og fortjener mer oppmerksomhet enn det bandet selv er villige til å gi de. Med de forhåpningene jeg hadde denne kvelden ble jeg litt skuffet over opptredenen til MDC, låtvalget var elitisk og sjarmen uteble. Men med deres låter og rutine var det langt fra noen dårlig konsert. At de tre norske bandene gjorde jobben sin, og at publikum var så energiske gjorde det hele til en meget positiv opplevelse og inntrykket jeg sitter igjen med er at jeg er priviligert som fikk overvære dette.

Det er umulig å få med seg alle låttitlene når et band spiller ca. 25 låter I løpet av tre kvarter, men her er hovedvekten av det du gikk glipp av:

No More Cops
Corporate Deathburger
Dick For Brains
I Hate Work
My Family Is A Little Weird
Destroying The Planet
Going Nowhere Fast
Founding Fathers
Greedy & Pathetic
Church & State
Poseur Punk
Let’s Kill All The Cops
Nazis Shouldn’t Drive
Moneypile
Business On Parade/Dead Cops
Born To Die
Chicken Squawk
???
Violent Rednecks
S.K.I.N.H.E.A.D.
Beat Somebody Up
???
???
John Wayne Was A Nazi

+ I Remember