INSENSE – The Silent Epidemic

INSENSE – The Silent Epidemic

Av og til kan det å lese presseskriv være morsommere enn å lese Pondus.
Presseskrivets eneste funksjon er å meddele noen praktiske opplysninger om bandet/skiven + å skryte så uhemmet av produktet at du blir både nyskjerrig og positivt innstilt før du hører en eneste tone.
Nå er presseskrivet til Insense hverken bedre eller verre enn de fleste andre på dette punktet, men å trekke inn "de beste sidene" til Sepultura, Slipknot, Dillinger Escape Plan, Meshuggah, Neurosis og Strapping Young Lad er vel et snev i overkant og legger kanskje listen en smule for høyt. For alt jeg vet er "de beste sidene" til både DDE og Ole Ivars representert her uten at jeg umiddelbart trekker paralleller til de.
Først vil jeg bare skryte litt av produksjonen her, det er sjelden jeg henger meg opp i den, men her fortjener vokalist/gitarist Tommy Hjelm skryt. Han vet tydeligvis hvordan han vil at Insense skal oppleves, og fikser det perfekt selv. Balansen mellom trommer og vokal er nydelig i mine ører.
Å sette Insense i bås er ikke så lett med tanke på alle innspillene de kommer med underveis, men for å gi dere en pekepinne på hva dere har i vente hvis dere skal teste ut dette bandet så bruker jeg betegnelsen (math-)metal-core. At det er en myk variant av såkalt matte-metall i Insense sin tredje fullengder gjør at tankene lett flyr til Dillinger Escape Plan, men Insense har ikke nok trøkk til å tåle en slik sammenligning. De bør heller ses på som et friskt metal-core band selv om det er masse amerikanske takter å spore her, og hva jeg synest om slik styggdom er ingen hemmelighet. Heldigvis gjør Insense i all hovedsak sin egen greie, mye mindre brutalt enn jeg kan huske fra tidligere møter med musikken, men mye bedre enn samlebånds-core bandene. Hvis denne sammenlignes med de to tidligere utgivelsene til bandet vil du oppdage et mye sterkere preg av nyere In Flames her enn på noe annet de har gitt ut. Insense låner litt her, henter litt inspirasjon der og blir påvirket av ditt og datt. Mye -core selvsagt, men også chugga-chugga riff med tyngde (hør bare på The Erosion of Oslo), og en brutalitet som vanligvis er ganske fraværende på slike utgivelser gjør at dette føles friskt, men det betyr ikke at Insense har unngått alle fellene. Jeg klarer ikke begripe hvorfor de absolutt må legge inn sytete Yearning som fjerde låt! (eller bruke den i det hele tatt for den saks skyld) Av og til savner jeg større engasjement og bedre variasjon innad i låtene. Når jeg har hørt Herr Hjelm hyle "Your in my head" ti ganger er jeg egentlig dritt lei av den låten! (The Pendium Knife)
Totalt sett spriker denne såpass at selv om det er mye jeg ikke er en personlig tilhenger av, så klarer jeg glatt å finne nok her som oppveier det, men jeg tviler på om Insense klarer å tilfredsstille tilhengerene fra alle sjangerene de flørter med.