BLOOD TSUNAMI – Thrash Metal

Bare det å kalle albumet sitt for Thrash Metal mener jeg viser forakt ovenfor historien.
Totalt fravær av oppfinnsomhet, (Noe som gir meg bange anelser angående hvordan musikken vil høres ut når den tid kommer)  og/eller et så feilslått forsøk på humor som det går ann å koke sammen på en dårlig dag.

Dette måtte virkelig være bra for å kunne forsvare den selvsikre tittelen.
Presseskrivet informerer om at dette er en gjennskapning av de gamle thrashvibbene fra Tyskland på 80-tallet blandet med god gammel Bay Area thrash, men det første jeg merker meg når jeg setter på musikken er de hysterisk morsomme NWOBHM-soloene. Selv om soloene er gode må jeg innrømme at det ikke var det jeg hadde ventet meg på denne skiva, derfor den spontane latteren. Men med et slikt "Manowar-cover" kunne dette vel ikke være ytterst brutalt. Det er partier her som leder tankene over på tysk thrash, men hovedvekten av inspirasjon er klart hentet fra Bay Area og det er midttempo nesten hele veien. Riffene og soloene er fyldige og som sagt, NWOBHM lurer i bakgrunnen, dette gjør at dette skiller seg litt ut fra dagens moderne thrash der tempoet på riffene skrus opp flere hakk og lett blir kjedelige og liktlydende. I tilfelle noen lurer kan jeg avsløre at det ikke finnes spor av Gøteborg eller -core her. Det du får er en (hyllest?) rendyrking av thrashen disse gutta hørte på i sin ungdom, og siden jeg vokste opp rundt samme tiden selv må jeg bare innrømme at det er et friskt pust inn å høre denne musikken gjennoppstå i ny drakt nå i 2007. De gamle grinebiterne som husker det året det var så bratt og syter over at det ikke lages musikk som i gamle dager kommer nok til å hive seg over dette albumet som utsultede hyener, og faktum er at det er et godt valg. Musikken er spennende om ikke så alt for nyskapende. Det største minuset jeg kan finne, bortsett fra den überjævlige tittelen, er at jeg kunne tenkt meg en låt der de ga bånn gass. Brutale blastbeats, hatefull hyling og lynende riff. Tar jeg med at den ti minutter lange instrumentalen Godbeater trenger litt oppspritning, selv om den aldri blir kjedelig, har jeg ikke noe mer negativt å si. Albumet står som en meget god debut og kommer nok til å bli funnet frem ved senere annledninger igjen.
Jeg stiller dog et spørsmålstegn på om dette prosjektet noensinne hadde fått platekontrakt og den blesten de har i dag hvis ikke Faust hadde pisket skinn i bandet…
Du får klare assiasjoner til Megadeath, Exodus, Testament, Slayer, Kreator og mange flere av 80-tallets helter gjennom de 43 minuttene albumet varer, så da er det bare å spørre seg selv "Er jeg blodfan av den gamle thrashen?" og "Vil jeg høre den i ny innpakning?"