HATERUSH – Baptised In Fire
- Posted on 14-04-2007
Mer melodiøs Power Metal fra Sverige, denne gang representert av Haterush, bejublet av den svenske metall-pressen for dets dynamiske musikk med sterke refreng som ikke vil skuffe deg om du har hørt band som Edguy og Gamma Ray, for å nevne noen.
Det som først og fremst fanget oppmerksomheten, var den postmoderne lay out-en på omslaget kreert av Patrik Hellström, som også har signaturen for bilderikdommen i omslaget. Navnet har de felles type med Hatesphere, men logoen representerer den ildkulen av supernova metall de presenterer på Baptisd In Fire.
De åpner hele platen med tittelsporet, en intro av fjerne klokkeklemt og en besvergende rite, deretter fengende riff og kraftig rytmeseksjon, før Stefan presenterer melodier som gir deg lyst til å synge av full styrke og åpent svelg sammen med refrenget i «Salvation». Haterush sin tradisjonelle metall svinger i samme takt og tone stort sett hele platen igjennom, uten at det nødvendigvis senker kvaliteten på musikken. Høydpunktet kommer like før midten av platen og temaet presenteres som arabiske toner svevende i bakgrunnen og gutturalt fremføres: «Now the time has come to free mankind and deliver truth and justice to all who believe in the magic of the source that lies deep within The Chalice» («The Chalice»).
Da Yngwie J. Malmsteen's Rising Force var het og uoppnåelig musikk på ‘80-tallet, tenkt jeg musikken hans var særegen svensk – Sverige hadde en nasjonal gitar helt, slik jeg forsto det – før jeg oppdaget at han flyttet hele sirkuset over til De Forente Stater og ble internasjonalt anerkjent. Og den samme følelsen kommer tilbake med denne utgivelsen. Selv om den er fri for alle musikalske eskapader og virtuose gitarer, har den et umiskjennelig preg som ingen kan røre ved. Spørsmålet består om det vil være en musikalsk fase der virtuositet i fremføringen gir musikken mer preg til den tette ferdigheten. Men det må være sagt, at så langt klarer de seg bra uten, fordi helheten av deres andre utgivelse, er lett å fatte og føle på.
Fjorten sanger komponert av hurtige og tunge rytmer, «breakdowns», solid bass, hardt trøkkende riff, melodiøse gitar soloer og svevende sanglinjer og bombastiske refreng er dyktig metall for mine ører når de kommer rekende som på en fjøl. «Jester's Fool», er den sangen som forsøker å bryte opp den faste strukturen med noe som kan være en gitarimprovisasjon. De står ikke tilbake for å variere lyden. På «Frantic Soul» har de gjort plass til en akkustisk gitar intro, og på «Sorrow» har de funnet frem gitar-synth lydene. «Danger» har en av de heftigste Crüe-aktige riffene, og i «Sorrow» Stefans onde latter kryper kaldt oppover ryggraden – ondere enn Ozzy. Og «Witching Hour», hva kan den være annet enn en utblåsning.
Mp3 nerder kan klikke seg inn på Black Marks nettsted.