SLEEPYTIME GORILLA MUSEUM – Grand Opening And Closing

Det å lytte til denne platen er en veldig underlig opplevelse. Se for deg at du plutselig blir plassert i hodet til en alvorlig mentalt forstyrret person, eller bedre – en av skrekkinstitusjonene for mentalt syke som du kan se i amerikanske filmer, og du er ganske nær den samme følelsen. På en måte er det utrolig fasinerende og interessant, men på en annen måte igjen får du bare lyst til å rive platen ut av spilleren og gjemme den på en trygg plass før nattesøvnen blir tatt ifra deg.

Det er en veldig interessant historie bak dette bandet som dessverre er alt for lang og komplisert til å skulle gjenfortelles her, men i hovedsak har bandet reist seg fra en kulturell bevegelse kalt dadaisme. Dadaistene baserte sin virksomhet på planlagt irrasjonell atferd, anarki og kynisme, samt en avvisning av alle regler for skjønnhet og sosial organisasjon. Dette er noe dem i aller høyeste grad har greid å føre videre til musikken sin, og det gjør dette til en glimrende skive. Det er lite her man finner vakkert på den tradisjonelle måten, men med sine underlige hjemmelagde instrumenter, vokalen som svinger fra den helt harde i låten 1997 til den sarte kvinnelige Bjørk-lignende vokalen i Ablutions, og med det som kan virke som en veldig vilkårlig oppbygging av låtene blir det mer som et lite stykke kunst. Om lytterne bare er villige til å åpne opp sinnet sitt kan det være noe her for de aller fleste, og ikke minst kan man oppdage noe helt nytt.

Dette er en re-utgivelse av albumet fra 2001 med tre nye spor, deriblant en live versjon av Powerless, og er absolutt verdt å plukke opp.