PSYOPUS – Our Puzzling Encounters Considered

Mangfold i musikken kan være en fin ting. Og er det noe Psyopus har, så er det mangfold. Basisen her er noise-core, men gutta har tydeligvis(?) hørt sin del av Cynic også. Her blandes noise-core med deathmetal og mer jazz’ete greier i en smørje som ikke er all verden å skryte av. Taktskifter er det som dominerer skiva, og stort annet er det ikke å skrive hjem om. Det går som regel unna i et heseblesende tempo med skrikevokal som gjør mer vondt enn det smaker. Dette fører til at jeg sliter med å få taket på skiva, og jeg vet rett og slett ikke hvor en låt begynner og en annen slutter. Det beste med skiva er faktisk coveret, som er av de bedre jeg har sett i år.