THE UPSTROKES – Gonna Get ’Em

Denne Epen er alt for ny for å kunne forsvare denne anmeldelsen som en del av “mimrekroken” her på Eternal-Terror og alt for gammel til at det kan kalles naturlig å anmelde denne nå.

 Likevel ser jeg meg nødt til å skrive noen linjer om denne utgivelsen, jeg kom over den for en måned siden og den har fyllt et tomrom i livet mitt. Jeg liker Rancid veldig godt og de har ikke kommet med noe nytt og spennende på en stund, men akkurat nå bekymrer det meg ikke i det hele tatt for jeg har oppdaget The Upstrokes!

The Upstrokes høres ikke ut som Rancid, men de er unge og har den intensiteten og innlevelsen som gjør at denne formen for allsangpønk løfter seg høyt over de andre sveklingene som bor hjemme hos mamma og spiser tre måltider om dagen. Det høres ut som om at gutta i The Upstrokes bor under broen (hvis de har bro i Son) og har bodd der en god stund. De hater rikfolk, adelige og annet pakk og det høres dønn ekte ut! Det er bare seks låter her desverre, men siden jeg ikke finner noen svake spor bør jeg vel være lykkelig for at de begrenset seg.

 Det hele sparker igang med Piss Me Off, og jeg merker at spøkelset Rancid lusker i bakgrunnen. Refrenget er hundre prosent allsang og gitarene er meget orginale til pønk å være, jeg får en svak men uskyldig fornemmelse av NWOBHM.

Tittelsporet har fortsatt mye Rancid over seg, men en av mine andre favoritter Bad Religion har nok hatt mye å si for at denne låten ble til. Refrengene er klassiske, enkle og blir gjenntatt i det uendelige så du kan enkelt synge med når refrenget kommer for andre gang. Her får vi de beste riffene og en morsom vri på gitarrunking.

15 punx minner meg på at jeg en gang var ung og er en klar favoritt i fylla.

Not Afraid er min favoritt. Koret er priceless og bass/gitar gangen er en hårsbredde på å bli en parodi på seg selv i sin geniale enkelhet. Her flyter låten sakte fremover og det hele er gjort med en enorm følsomhet. Få pønkband i verden som klarer å spikre slike låter uten miste bakkekontakten. Less is more.

Greetings From The Getto høres ut slik Backyard Babies og Bad Religion ville gjort hvis de lagde en låt sammen for ti år siden. Gåsehud!

Working Class Cids burde vært obligatorisk musikk på etthvert møte i LO. Denne låten skiller seg litt ut siden den er mye roligere enn de andre og funker godt som avsluttningsspor.

 

Dette er ekte vare folkens, la oss håpe at disse gutta får gitt ut mer og at de aldri blir velfødde og blasserte stjerner som sklir ut og glemmer sine musikalske røtter!