TRISTANIA – Illumination

Tristanias debutalbum, Widow’s Weeds fra 1998 er et album som jeg personlig anser for å være goth metal sjangerens aller sterkeste utgivelse. Selv om oppfølgeren Beyond The Veil fra 1999 ikke nådde helt opp til forgjengeren, så er også dette et meget sterkt album og et av sjangerens definitive høydepunkt. Imidlertid har jeg ikke hatt spesielt stor sans for det bandet har gjort etter at Morten Veland fikk fyken i 2000. World Of Glass fra 2001 anser jeg for å være en veldig svak skive, men bandet viste imidlertid tegn til forbedring på Ashes som kom i 2005, uten at skiva ble noen høydare av den grunn.

 

Nå er Tristania tilbake med sitt femte album, og nok en gang er det store forandringer å spore. Bandet har beveget seg enda lengre bort fra goth metallen og med unntak av et par låter, er det ingenting ved dagens Tristania som minner om bandets to første skiver. Låtene er blitt kortere, mer refrengbasert og lettere tilgjengelige. Likevel er jeg ikke i tvil om at dette er det klart beste jeg har hørt fra bandet siden Beyond The Veil.

 

Illumination åpner sprekt med ”Mercyside” som er en av to låter som med litt velvilje kunne passet inn på Beyond The Veil. Låten er forholdsvis tung og ”brutal” i forhold til det øvrige låtmaterialet, og er en av tre låter med growling. Det er først og fremst disse elementene som gjør at denne låten kunne passet inn på Beyond The Veil. Østen Bergøys vokale bidrag på versene er derimot veldig representative for den retningen bandet har tatt på denne platen, og har mer til felles med goth rock enn metal. Som nevnt tidligere så er låtene på Illumination i større grad refrengbaserte enn hva vi har hørt fra bandet tidligere, og på flere av låtene synger Østen vers og Vibeke refreng. Slik er det også på ”Mercyside”, men her er i tillegg Vorph fra Samael med og growler på overgangen til refrenget. Skivas andre spor, ”Sanguine Sky” er roligere, faktisk på grensen til pop/rock, og mer representativ for retningen bandet har tatt på denne skiva. Vokallinjene til Østen er svært fengende, og dette er noe som går igjen på flere låter. Østen har en veldig mørk og forholdsvis monoton stemme som lett kunne blitt både anonym og kjedelig. Men vokallinjene hans på Illumination er såpass velskrevne og gjennomtenkte at Østens vokalpartier ofte blir stående som låtenes høydepunkt.

 

Avslutningssporet ”Deadlands” er den eneste låten på skiva som helt og holdent kan gå under goth metal begrepet. Denne låten inneholder også fiolin, og er en veldig rolig og stemningsfull låt som godt kunne passet inn på Beyond The Veil. Også ”Destination Departure” har et visst goth preg over seg, men denne låten minner ganske mye om ”Deadlocked” fra World Of Glass og er mer representativ for nyere Tristania.

 

Det som hindrer Illumination fra å nå en femmer, er ganske enkelt at et par-tre låter ikke holder helt mål. Spesielt ”Open Ground” er svak, men også ”Down” og ”Fate” blir noe anonyme og kjedelige. Resten er derimot av bra standard, men det er først og fremst ”Mercyside”, ”Sanguine Sky”, ”Deadlands”, ”The Ravens” og den noe spesielle ”Sacrilege” som blir stående som de virkelige godlåtene.

 

Dersom du vil vite mer om Illumination, kan du lese intervjuet jeg gjorde med Anders H. Hidle.