VADER – Oslo – Oslo, Garage

Bilder av Kristian B.

Denne kvelden var det duket for ekstrem metal da Vader inntok storbyen sammen med sine venner i Nightrage og Bloodthorn. 
Det var få publikummere tilstede da Nightrage spilte, men det tok seg noe opp da Bloodthorn spilte og da Vader entret scenen var oppmøtet midt på treet.

Første bandet ut var Nightrage. Hvis jeg skal oppsummere deres bedrifter med noen oppspritete musikkjournalistkjlisjèer, så vil jeg si at de spilte en lystig Gøteborg-inspirert Polka-Thrash, dog noe mer brutal enn enkelte andre band i sjangeren. Vokalisten bidro med en relativt rett fram skriking, ikke helt ulik f.eks Tomas Lindberg, men noe mørkere og litt fyldigere. Trommene kjørte i stor grad polka-beat, og gitaristene var tydelig inspirert av Gøteborg-Thrash, men også mer tradisjonell Heavy Metal. Bassisten tok minste motstands vei og bidra til å øke bandets pro-wiplash effekt. Bandet gjorde en del ut av seg på scenen, og det er fint å se dette bli gjort på tross av at det sjenerte norske publikummet sto flere meter fra scenen med unntak av noen få besatte sjeler som sto på første rad og utagerte verre enn Mette-Marit. Den ene gitaristen var dog ganske morsom å se på, da han ikke bare spilte med fingrene men også med kroppen og han gliste på en måte som jeg fant interessant. Flere band kan prøve å gjøre rare ting på scenen, det er god underholdning! Nevnte gitarist gjorde noen soloer og melodiøse sprell med mye sjel og innlevelse. De to gitaristene gjorde en to-stemt ”open string heavy metal solo” som de godt kunne ha spart seg for, for her ble Spinal Tap faktoren høy. Ellers har jeg ikke så mye å utsette på bandet – det var jevnt over gode riff og godkjent performance – men de manglet det lille ekstra. 

Setlist:

Being Nothing
Phantazma
Descent Into Chaos
Omen
Poems
Encircle
The Tremor

Neste ut var norske Bloodthorn. De overrasket positivt. De spiller Death Metal iblandet en god dose Black Metal. Noe av det mest framtredende var at det hovedsaklig gikk i et helvetes tempo, og både utifra det jeg kunne oppfatte av tekster og mitt helhetsinntrykk av bandet vil jeg si at det er helvete det dreier seg om. Og helvete er disse guttene eksperter på. Her kommer det tremolo-melodier av iskald og atonal art, rett fra satan selv. Satan gjemte seg ikke i stortromma men hadde kommet seg ut og satt selv bak trommesettet. Vokalisten kombinerte fugl og fisk og bidro med en vokal som verken er standard death metal growling eller black skriking, men en slags syntese. Ved en anledning ropte han også ut noen ord med økende intensitetet, som om det var siste ord han sa til en person før et frenetisk kirurgi-eksperiment med øks fant sted. Vokalisten bidro også med skikkelig helikopter-banging – headspin – a la George i Cannibal Corpse.

Setlist:

Sacrificial Slaughter
Demon Blood
Fields Of Blood
Monolith Of The Dead
Nightmare Of Violence
They Will Arise
Blood & Iron

Så var det Vader sin tur til å skape uro. Publikum var også mer delaktige i skapningen av uro enn ved de to første bandene. Peter har stor innlevelse i sin framføring, men bangingen hans er begrenset pga rygg-problemer. Bandet fokuserte på ”bånn gass”-sanger, men låter som The Predator fra den nye skiva bidro til en viss balanse i låtmaterialet. Det samme gjorde de samplede synth-introene som ble brukt på enkelte av sangene, hovedsaklig fra den nye skiva. Peter sa ”Tusen Takk” gjentatte ganger og så ut til å trives. Soloene var enda morsommere å ”se på” enn å høre på. Særlig soloene som Peter spilte var så kaotiske og så ”Whammy bar”-dominerte at det må være vanskelig å spille soloene på samme måte konsert etter konsert. Så vidt jeg vet er det ikke noe han finner på i farta, det er planlagt. Og det er antakelig lettere å spille slike soloer hvis man finner de på i farta enn å lære seg å spille de helt nøyaktig på en kontrollert måte.

Bandet hadde vifter på scenen for å få mer fart i håret. Mauser banget rett opp og ned med sitt flagrende hår, mens Novy hadde enkelte helikopterelementer ispedd. Musikken består i stor grad av enkelttoner spilt med en teknikk som kalles tremolo picking, hvor hver tone spilles gjentatte ganger i et helvetes tempo, slik at det låter som et maskingevær. Maskingevær er også et godt referansepunkt hva trommespillet angår. Musikken kan i begynnelsen virke ensformig og grå, men jeg hører et vidt spekter av følelser i Vader sin musikk og ved å grave litt dypere kan man finne mange skatter. Jeg føler at en del av den industrielle, forsøplete følelsen av Øst-Europeiske storbyer blir formidlet gjennom musikken, men det er også en tidløs følelse over en del av riffene som jeg faktisk oppfatter som veldig melodiøse. Et god eksempel på en sang hvor denne tidløse følelsen blir formidlet er Out Of The Deep fra skiva The Beast, som ble spilt denne kvelden. Låta Xeper (utales kefer) ble spilt, og jeg har alltid følt at denne låta er ganske kjedelig i sin nærmest Rammstein-aktige rytmikk, men live gjør den seg godt. Vader viste at de fortsatt kan regnes med blant Death Metalen’s elite.