CRYPTOPSY – Oslo – Oslo, Betong

VESANIA hadde fått jobben med å varme opp de få oppmøtte før Cryptopsy og det er en avgjørelse jeg hadde sansen for siden jeg var nyskjerrig på denne Polske gjengen og deres black metal. Nå er det ingen hemmelighet at jeg har store problem med å forstå hvorfor enkelte band tror det er en god ide å ha synthen liggende foran gitarene i lydbildet, men VESANIA er tydeligvis av den oppfattning. Kort fortalt om bandet så er vok/git Orion også bassist i Behemoth og trommis Datay hamrer også løs i Vader, så at det er kvalitet inn i bildet er det liten tvil om. Jeg lot meg imponere av det de gjorde på scenen i løpet av sin tilmålte tid, selv om lyden helt fremst var alt annet enn perfekt fikk jeg lyst til å anskaffe God The Lux skiva med denne gjengen og studere materialet deres videre i mitt lune hjem på tross av den overdrevne bruken av synth.

VISCERAL BLEEDING gikk jeg glipp av i sin helhet da jeg fikk muligheten til å intervjue Lord Worm istedet, slike sjanser lar jeg ikke gå fra meg så lett.

Og da var tiden inne for CRYPTOPSY, nærmere introduksjon burde være overflødig, så jeg nøyer meg med å si at CRYPTOPSY er ett av de aller beste ekstreme metal band som noensinne har kommet fra Canada. Jeg har aldri vært noen superfan av bandet, men innehar de fire siste skivene og synest de stort sett holder høy kvalitet selv om de mangler det lille ekstra. På scenen var det ingen mangel på innlevelse og kvalitet, nykommer på gitar Christian Donaldson hypnotiserte meg med sin utrolig scenevante opptreden, han tok over etter Jon Levasseur for noen måneder siden da Jon valgte å gi seg i bandet, og 26 år gamle Chris bringer nytt blod inn i bandet og opptreden hans viser tydelig at det er en annen generasjon. Kan virke som han har sett sin dose live dvder med Korn, Rage Against The Machine og lignende band slik han hopper rundt og skjærer grimaser. Resten av bandet er godt voksne menn med en mer markant old school fremtoning der headbanging spiller en stor rolle, morsomt å se disse to verdenene sammen på scene.
Denne kvelden blir de alt for få tilstede overøst med perler som White Worms, We Bleed, Crown of Horns, Adeste Infidelis og Cold hate, Warm Blood for å nevne noen og Flo Mounier bekrefter inntrykket jeg har fått av han som en stjernetrommis. Hele bandet oser av rutine, og at Lord Worm er tilbake i bandet er bare gledelig, ikke noe stygt om Mike DiSalvio, men Worm er en fantastisk scenepersonlighet der han lever seg inn i musikken, spiller teater og tar kontroll over publikum. Låtene fra tiden til DiSalvios bar ikke preg av å mangle hans vokale krumspring, Worm growlet seg lett gjennom sangene fra tiden han var ute av bandet.   Lyden er veldig bra mixet og gitarsoloene til Alex sliter i ryggmargen så det blir vanskelig å stå stille.
Enda en flott konsertopplevelse i regi av South of Heaven! Bare synd det ikke ble delt ut noen marker denne kvelden…