WACKEN OPEN AIR 2006 – Del 1 – Tyskland

I år ble mitt fjerde år på Wacken; jeg har vært der tidligere i årene 2002, 2003, 2004. I år var Wacken utsolgt, noe som ikke skjer hvert år. Rykter er i mine øyne verdiløse, men noen påsto at det var så mye som 50 000 mennesker på festivalen. Kanskje er et sted mellom 30 og 40 tusen mer realistisk.

Festivalen har 4 scener. De to hovedscenene heter henholdsvis Black Stage og True Metal Stage, og det er to mindre scener, en heter W.E.T. Stage / Headbangers Ballroom og er et "telt", og den andre heter Party Stage og er en utendørs-scene.

 

Torsdag

Wacken varte i 3 dager. Den første dagen – torsdagen – var en såkalt Night to Remember. Ironisk nok husker jeg veldig lite fra denne kvelden. Ett band fikk jeg dog med meg, før jeg begynte å drikke. Bandet som ble beæret av min tilstedeværelse var det relativt unge tyske bandet Gutlock, som ble dannet i 2003. Bandet spiller en fengende form for moderne Thrash, med elementer av "moderne amerikansk metal" og hardcore. Mange synes sikkert at dette høres utrolig kjedelig ut, men bandet overrasket faktisk positivt og viste seg å spille mer intrikat musikk enn mange andre band av denne typen. En av de interessante tingene de gjorde var at de tidvis benyttet seg av korte pauser i musikken – de kunne kjøre ett riff hvorpå det ble et par sekunders stillhet før neste riffet kom. Dette ga en viss kaotisk følelse over musikken og gjorde at det ikke ble for forutsigbart. De kjørte heller ikke helt standard låtstrukturer, og hørte man godt etter ville man legge merke til en del artige detaljer i musikken; små krydderier som kan heve et band fra å være middelmådig til å være innovativt.

Vokalisten vekslet mellom brøling, "hardcore shouting" og en slags ren vokal. Hadde vokalisten sunget noe bedre rent ville bruken av ren vokal virkelig løftet bandet enda noen hakk og gjort musikken mer variert og interessant. Sånn som det fungerte nå kunne det kanskje vært bedre om en av de andre bandmedlemmene tok seg av den rene sangen (hvis de kan synge). Ut over dette vil jeg si at alle bandmedlemmer gjorde en meget god jobb, med mye headbanging og agitasjon på scenen. Det var også en ganske vill moshpit under konserten, og jeg så en person som begynte å blø ganske heftig. Min erfaring er faktisk at de beste konsertopplevelsene på Wacken kan man få på denne "telt"-scenen. Jeg har tidligere år sett både Misery Index og Darkane på denne scenen, og i begge tilfellene var stemningen meget god og moshpiten kaotisk.

 

Fredag

Fredagen brukte jeg litt tid på å komme meg etter kampen mellom min kropp og kong alkohol som hadde pågått kvelden før og som fortsatt var i gang da jeg våknet. Jeg satt blant annet og stirret tomt ut i luften i teltet et par timer. Etter et inntak av masse vann samt nøtter og rosiner jeg hadde med meg hjemmefra ble formen straks bedre, og jeg beveget meg mot festivalområdet.

Jeg fikk med meg deler av konserten til Danko Jones. Danko Jones kan sies å spille en energisk, bluesbasert "bånn gass"- rock'n roll, og beveger seg musikalsk litt i grenseland i forhold til hva som hører hjemme på Wacken, som jo er en festival med hovedvekt på metal. Jeg synes dog at band som Danko Jones bidrar til å gjøre festivalen mer spennende og variert, og det virket også som at store deler av publikum likte det de så og hørte. Det som gledet meg mest ved denne konserten var frontmannen Danko's intense energi og ikke minst humor. Hans mange bjeffende utsagn og rock 'n roll attityde kan virke litt påtatt, slik som å snakke om å ronke 10 ganger om dagen og liknende, men han var så gjennomført i det han gjorde at jeg synes det var morsomt og velfungerende.

Etter dette var det tid for Six Feet Under's minimalistiske Death N' Roll. Personlig foretrekker jeg musikk som er noe mer teknisk og melodiøs enn det Six Feet Under har å by på, men i konsertsammenheng kan slik musikk fungere bra. Slik jeg ser det har musikk veldig mange forskjellige bruksområder og formål. En del musikk kan egne seg godt for å høre på alene, for å drømme seg bort etc. Six Feet Under's musikk er etter min oppfatning den rene motsetningen; jeg tror musikkens funksjon kan sies å ha sterke likhetstrekk med musikken forskjellige urbefolkninger bruker når de samles med sine trommer rundt leirbålet. I begge tilfellene er det rytmikk og groove som er greia, som hjelpemidler for å bringe fram en annen tilstand. Jeg kan ikke finne noen annen forklaring på hva som er meningen med musikken til Six Feet Under, fordi musikken i seg selv er utrolig kjedelig slik jeg ser det. Hvis jeg velger å se på musikken deres ikke som et mål i seg selv, men som et sjamanistisk verktøy, så gir det med en gang mer mening. Nok om det. Publikum så ut til å like opplegget, på tross av at bandet gjorde lite ut av seg. Høydepunktet var soloene som beveget seg hårfint mellom å være stygge/latterlige og faktisk litt interessante.

Neste band ut var Nevermore. De leverte en knakendes konsert fra begynnelse til slutt. Nevermore er et band som burde ha rimelig stor appell, de har noe for enhver. Jeg vil si at Nevermore er et ganske moderne band, samtidig som de er dypt forankret i klassisk heavy metal. Her er det masser av både groove og melodi, og ikke minst er bandet meget begavede musikere, uten at de tekniske aspektene ved musikken blir så overveldende at bandet mister sin brede publikumsappell. Nevermore har skapt en syntese der mange forskjellige elementer inngår i et produkt som er både moderne og tidløst til samme tid. Bortsett fra albumet Dead Heart in A Dead World, har jeg kun hørt enkeltsanger av Nevermore, så det gledet meg at nevnte album var sterkt representert med sanger som Narcosynthesis, tittelsporet, Engines of Hate og The River Dragon has Come (konsertenes høydepunkt, med vakker intro spilt av Jeff Loomis med ren lyd)

De to nyeste albumene var også sterkt representert, og bandet spilte det krevende og lange tittelsporet fra nyeste skiva. Nok om låtmaterialet. Bandet var energiske på scenen med mye banging, og de imponerte med sin spilling, ikke minst gitarist Jeff Loomis. Altfor mange band slenger inn intetsigende soloer i hytt og pine, eller de har få eller ingen soloer, og begge deler kan være like irriterende. Jeff Loomis derimot er en dyktig håndverker og hans soloer er ikke klisjèfylte og påtatte, snarere geniale, og heller enn å betrakte de som soloer anser jeg de som en integrert del av musikken. Her er det mange band som har noe å lære.

Warrel Dane er en meget dyktig frontmann. Han introduserte låtene på en stilfull måte, gjerne ved og uakkompagnert å synge utdrag fra låtene. Han liret også av seg noen morsomme kommentarer. En gang sa han med et snev av irritasjon til publikum: "Shut up, I can't hear you anyway, and I am not taking requests!". En gang ropte publikum intenst Nevermore, og Warrel ga tegn med hendene at det skulle opphøre, noe som skjedde momentant. Warrel hadde full kontroll, og framsto som ganske autoritær. En annen gang oppfordret han til crowdsurfing. Han sa noe slikt som "I want to see how many bodies can crowdsurf, let's see if we can make a record". Tviler på at dette ville ha blitt godt mottatt på Roskilde-festivalen!

Jeg støtte på Warrel backstage og han virket som en meget sympatisk person. Han meddelte "I am totally not drunk". For å oppsummere Nevermore's bedrifter: De sparket nøtter, assa!

Etter å ha sett Nevermore hadde jeg valget mellom Opeth og Soilwork, og jeg valgte å se sistnevnte. Verdt å merke seg var at de denne gangen spilte på Party Stage mens i 2003 spilte de på en av de store scenene. Jeg tror bandet er vel så populært nå som det var da. Soilwork startet med 3 knall-låter; Stabbing the Drama, Bastard Chain og Rejection Role. Jeg har sett Soilwork live 3 ganger før, men har aldri hørt de spille Bastard Chain før, så det var en hyggelig overraskelse i og med at jeg synes det er en av deres aller beste låter. Bandet gjorde en god jobb, og bassisten gjorde en rekke seksuelt ladede bevegelser sentrert rundt hoftepartiet. Speed ropte på Mikael i Opeth mellom en av låtene, da begge bandene drev og preika. "Mikael in Opeth, can you hear me?" Dessverre fikk han ikke svar. For å kompensere lagde Speed noen bjeffelyder; han ulte nærmest som en ulv, og jeg tror disse lydene ble produsert av denne flittige svensken hele tre ganger, noe som sikkert var ment som en måte å spotte den hellige treenighet på. Jeg så bare halve konserten før jeg tok en titt på Opeth og så slappet av litt. Det eneste jeg hadde å utsette på Soilwork var at noen av låtene de spilte er litt middelmådige, og bandet har jo nok av bra materiale men så er det jo dette med smaken og baken og så videre.

Etter å ha sett Opeth framføre sitt mesterverk "The Leper Affinity" surret jeg litt rundt og navigerte meg fram til telt-scenen hvor det Ukrainske bandet Fleshgore bydde opp til dans. Det er veldig vanskelig å gjette seg til hva slags musikk de spiller utifra navnet. Fleshgore – det kan jo liksom være både dance og country, men overraskende nok var det faktisk death metal de spilte. Det var snakk om en relativt kaotisk form for death metal, framført med 2 gitarer men ikke bass. Det gikk hovedsaklig i høy hastighet, men uten at det ble flatt og kjedelig. Mye av årsaken til dette var at riffinga var meget groovy og interessant, det var ikke bare tremolo-riffing over blastbeats for å si det på den måten. Mange av riffene var totalt hensynsløse, og gutta likte å legge inn overtoner både her og der. Trommisen likte å leke seg med symbalene, og vokalisten var meget energisk. Publikum gikk amok, og jeg kan ikke si annet enn at dette relativt unge bandet leverte varene! Jeg er ikke noen ekspert på death metal, men jeg vil si at dette bandet hadde egenart. Mange band som kjører mye blast beats og bånn gass klarer ikke å holde interessen oppe på samme måte som dette bandet. Riffinga hadde et særpreg som det er litt vanskelig å beskrive.

Etter dette så jeg bruddstykker av Children Of Bodom, Amon Amarth og Ministry. Children Of Bodom leverte definitivt varene. Ministry så jeg ca. halve konserten av, og de leverte en veldig intens pakke. Det var videoframvisning på scenen med klipp av George Bush og diverse amerikanske foretak. Musikken besto også av en del samplinger og lignende, så det var mange inntrykk på en gang. Ministry speilet vår samtid på en god måte; med kaos, fragmenterte inntrykk (uttrykk) og støy. Jeg vet ikke i hvilken grad bandet spilte "live" i ordets rette forstand, eller om de fulgte et lydspor med samples og lignende. Så lenge jeg sto og så på var det i hvert fall ingen pauser mellom sangene, det var fullt øs, og dette var med på å forsterke bandets "maskinelle" uttrykk.

Amon Amarth fikk jeg knapt sett, men jeg hørte mye av orkesterets aktiviteter. Jeg har sett Amon Amarth to ganger før, og nettopp av den grunn var jeg ikke spesielt ivrig etter å se de igjen. For all del, gutta er relativt samspilte, vokalen er artig og de banger bra, men jeg synes musikken deres blir for kjedelig i lengden. Man kan si at deres minimalistiske, rendyrkede stil er både deres styrke og svakhet. At de har funnet sin formel hva låtskriving og image angår, gjør at publikum vet hva de får og bandet kan sådan sikkert representere noe trygt, varmt og godt for mange mennesker. Jeg veksler mellom å la meg rive med av massen og tenke at "Amon Amarth er jo faktisk ganske kult, skikkelig stilige melodier og slikt" og "Amon Amarth er jo faktisk jævlig kjedelig, og de klarer ikke akkurat å overbevise meg med sine norrøne bedrifter".

 

Lørdag

Dagen etter startet jeg med å se Aborted på Black Stage. De hadde en kvinnelig bassist som var artig å se på, og bandet var dyktige headbangere. Bandet spilte en rimelig voldsom form for death metal, med nok groovy partier til at det fungerte bra i livesammenheng. Artig var det at de mot slutten av konserten spilte Carcass sin sang Heartwork. En helt ok konsert, men personlig synes jeg at et slikt "gore" konsept som bandet kjører bare er tåpelig og jeg ville antakelig ha likt bandet bedre om de tok opp temaer som samenes og taternes situasjon i Norge i midten av forrige århundre, hvor disse menneskene ble sterilisert og lignende. Da hadde den voldsomme energien de bygger opp med musikken fått en retning, heller enn å bare gå i sirkler omkring død og forråtnelse.

Etter Aborted fikk jeg med meg bruddstykker av Caliban. Det er mulig at Caliban er et band som krever veldig mye av lytteren, i hvert fall hvis jeg er lytteren, fordi jeg synes bandet høres ut som en elefant som er engasjert i totalt uinteressante gjøremål. Bandet har en del standardiserte "groovy og rytmiske" riff som er helt intetsigende, samtidig som de flørter litt med In Flames, men ikke nok til at det blir interessant. Men for å være noen hakk mer seriøs; Caliban kan ligne litt på band som Killswitch Engage og Shadows Fall, bare at nevnte band, og særlige førstnevnte er så utrolig mye bedre.

Etter Caliban var det tur for Arch Enemy. Like før konserten begynte strømmet det på med folk, jeg ble overrasket. I løpet av få minutter ble antall mennesker foran scenen nesten fordoblet, det var påfallende hvor mange som skulle få meg seg dette orkesteret.

Jeg tror at noe av grunnen til Arch Enemy's store publikumsappell er at de er flinke til å plukke både litt her og litt der fra metalens skattekiste. Her finner vi både bra og intetsigende thrash riff, vi finner noen tremolo death metal riff, vi finner "svenske" melodier og vi finner både godartede soloer og soloer som blir litt vel klisjèfylte. Og så må jeg jo huske å nevne at musikken er jo veldig groovy; det er veldig naturlig å bevege kroppen sin i hva Trey Azagthoth har beskrevet som en "jerking, thrashing motion" til Arch Enemy's musikk. Bandet spilte en del godsaker fra Wages Of sin, slik som Burning Angel og Ravenous. We will Rise tok helt av, og når Angela med et bestemt grep trikset med mikrofonstativet undret jeg på om det er slik hun liker å behandle det mannlige kjønnsorgan. Jeg vet ikke om jeg hadde turt å gi henne tilgang til min grotte-inspektør, da hun gjennom sine vokale aktivitet høres særdeles sulten ut, som et vilt dyr. Riktignok foretrekker hun et vegansk kosthold, men de greiene der tror jeg ikke stikker særlig dypt assa. Jeg tror det er vokalen hennes som viser hennes sanne natur. Damen må være en vampyr!

En ting som er fett med Arch Enemy er at musikken er moderne samtidig som den er dypt forankret i metal-tradisjonen. De har jo også noen herlige musikere med seg i form av Mike Amott og Daniel Erlandson. Jeg kan ikke annet enn å ha respekt for orkesteret, og det var en jevnt over god konsert med bra stemning.

Etter Arch Enemy er det tid for Fear Factory. Jeg er veldig spent på om vokalisten er like sliten som jeg har hørt rykter om. Han fremstår ikke som spesielt energisk, men han opplyser om at han skal drikke seg full etter showet og da må man jo kunne si at rock 'n roll ånden fremdeles besetter ham. Vokalmessig gjør han en ganske god jobb, med unntak av den rene vokalen som til tider blir pinlig falsk. Han gjør dog enkelte fakter med hendene, blant annet holder han seg på brystet med den ene hånda når han prøver å synge rent. Dette er morsomt å beskue. Slik jeg ser det er trommene veldig sentrale i FF sin musikk, og Raymond Herrera gjør således en god jobb. Det er bra, da mange av riffene er verken fugl eller fisk men nærmest hip-hop-inspirerte i sin monotone gråhet. Bandet ville nok ha lått fetere om de hadde hatt to gitarister i live-sammenheng, fordi materialet låter noe nedstrippet live i forhold til på plate. Det er dog tilfredsstillende å høre låter som Replica, Demanufacture og ikke minst Edge Crusher – konsertens høydepunkt for min del. Gitarist Christian Olde Wolbers hadde bursdag denne dagen, noe vokalist Burton feiret med å synge "Happy Birthday to you". Dette var kanskje hans mest underholdende vokalprestasjon denne dagen, jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte. Bandet spile også hovedriffet fra Pantera's Walk, til minne om Dimebag. Jeg trodde at Fear Factory for lengst hadde utspilt sin rolle, men faktisk var det ganske bra oppslutning blant publikum og totalt sett vil jeg si at bandet låt bedre enn forventet. Senere på kvelden observerte jeg at vokalist Burton C. Bell hadde drukket seg full slik som han hadde antydet at han skulle gjøre, og at han hadde fått selskap av en vakker kvinne.

Neste konsert ut skulle vise seg å bli festivalens definitive høydepunkt. Morbid Fucking Angel! Jeg ble gledelig overrasket da jeg så at Erik Rutan er tilbake i bandet. Erik banget og gjorde grimaser, han så riktig sint ut! Jeg så også at han brølte ut en del av tekstene, noen burde ha puttet en mikrofon foran mannen! Bandet kjørte kun låter fra de fire første albumene, og de startet konserten med Rapture og Pain Divine. Andre låter som ble spilt var Lord of All Fevers and Plagues, Dawn of The Angry/World of Shit (disse to ble ikke spilt i sin helhet så vidt jeg oppfattet), Chapel of Ghouls, Maze of Torment, Immortal Rites, Sworn to the Black, Where the Slime Live, Fall from Grace og God of Emptiness. Det var tydelig at kjemien i bandet var god, og det var ikke noe å utsette på spillinga. Trey poserte en masse foran kamera, med sine ganske interessante bevegelser. Mannen banger ikke så mye, men nærmest danser med hele kroppen når han spiller soloer. Jeg leste i et intervju med Trey at han foretrekker å høre på musikk som beveger kroppen hans, og ikke bare i en "jerking, thrashing motion". David Vincent gjorde en god jobb som frontmann. Han sa noe slikt som "Does anybody mind if we play some songs off Altars of Madness? I hope you don't, if you mind we will buy you a beer after the show or something like that". En publikummer veivet med flagget fra El Salvador, stedet trommisen Pete Sandoval kommer fra, og David Vincent dedikerte God of Emptiness til denne publikummeren. Det var en låt hvor bandet stoppet brått midt i låta, og David Vincent sa alvorlig: "Pete, can you please be quiet for a few seconds?" Jeg synes mannen har god humor, og David Vincent viste en ydmykhet og respekt overfor publikum som var veldig flott å observere. Konserten var knall, med kun gode låter. Bandet var samspilt og lyden var ganske bra, bortsett fra at gitarsoloene til Trey kunne ha vært litt høyere. Jeg var heldig å møte Trey backstage og jeg spurte ham om han hadde møtt "New Age/Self Help" guruen Deepak Chopra. Nei, det hadde han ikke gjort, men Trey hadde bevitnet inderen på et kjent amerikansk TV program, og Trey ble glad over Deepak's formidling av sannhet og hvordan "he was putting things straight". Jeg forsto det slik at Deepak hadde sagt noe om legemidler og slikt og kroppens evne til helbred, uttalelser som ikke akkurat taler for enkelte menneskers økonomiske interesser. Trey sa også at Deepak ikke formidlet noe nytt, man kunne finne mye av det samme i buddhismen og i forskjellige indiske spirituelle tradisjoner etc. Videre snakket Trey om at vi alle har den samme kraften, "We all have spirit, we all have the mind", og han sa noe om "I am, I will, I create". Han sa om bandet "it is not about satanism, fuck satanism". "There are many levels in life – at one level maybe satan is important – but then you do not need him anymore. Once you are free of christianity you do not need satan". Han sa at det er negativt når folk blir påvirket av samfunnet, og at det er så utrolig mye bedrageri rundt om kring. Synd jeg ikke fikk skrevet ned ordrett alt han sa, for mannen er virkelig interessant og mye av det han sa kan nok bryte med de bildene folk har skapt i sine hoder av mannen.

Det får være nok om mr. Azagthoth. Neste band ut for min del var Soulfly. Det var en veldig rar konsert. Etter få låter gikk Max av scenen og han lot bandet jamme i fem minutter. En annen ting som var snodig var at de innimellom heiv inn riff fra andre band's sanger, blant annet Electric Funeral (Black Sabbath), Angel of Death (Slayer); Creeping Death (Metallica). Hele konserten bar nærmest litt preg av å være en jam-session, da mange sanger ikke ble spilt i sin helhet og de ofte gikk rett over fra en sang til en annen. Jeg kjenner heller ikke så godt til låtmaterialet til Soulfly, så for min del ble det en kaotisk feeling over det hele. Det ble spilt en del Sepultura-låter, blant annet Roots bloody Roots, Refuse/Resist, Beneath The Remains og Troops of Doom. På Roots Bloody Roots fikk Max nesten samtlige publikummere til å hoppe opp og ned, og jeg tror aldri jeg har sett lignende på Wacken. Det måtte i så fall ha vært under In Flames sin opptreden i 2003. Max hadde dyktige musikere med seg, trommisen hadde en veldig rytmisk og groovy spillestil med en del "tribal" elementer, men han la også inn noen veldig raske blast beats her og der. Gitaristen hadde på seg Iron Maiden skjorte og fikk slippe til både med flamenco gitar og metal-soloer. Dette ga meg følelsen (illusjonen?) av at Soulfly er et band, og ikke kun Max sitt prosjekt. Max oppførte seg litt rart; han gikk ofte av scenen (av ukjent årsak) og lot gjerne bandet stå og holde på alene. Jeg så også at han ofte bare spilte på løs e-streng, selv om den andre gitaristen riffet, og jeg klarte i disse øyeblikkene ikke å oppfatte lyden av Max sin gitar. Ofte holdt han også rundt mikrofonen, så det blir et spørsmål om hvorvidt det til en hver tid faktisk var lyd på gitaren hans. Det at han flere ganger gikk av scenen og lot bandet holde på alene forsterket mitt inntrykk av at Max ikke har noen viktig rolle i bandet hva det instrumentelle angår. Vokalen derimot fungerte bra. Gitaristen la inn en del overtoner i sangene, blant annet på hovedriffet til Roots Bloody Roots. Gitaristen skal også ha for at han tidvis hoppet rundt som besatt. Det var også et perkussivt nummer der alle i bandet spilte trommer/perkusjon. Hvor interessant dette egentlig var kan vel diskuteres, men jeg synes allikevel det var et fargerikt innslag. Det er mye man kan si om Max, men jeg synes han skal ha credit for å bringe inn nye elementer i musikken og å gå sin egen vei. Det var god stemning på konserten, og mye av dette må nok tilskrives Max sin bakgrunn i Sepultura. Jeg tror ikke at det var så mange blant publikum som har noe nært forhold til Soulfly's materiale, og jeg antar at Max også var klar over dette. Det ble en del telling på spansk; uno, dos, tres eller hva det nå heter, og jeg hørte at ordet Fire gikk igjen flere ganger i løpet av konserten. Det er også litt morsomt at en mann som går med en tskjorte det står hate på, og som synger mye "fuck off" og lignende også roper ut "Respect". Av Soulfly sitt materiale var det hovedsakelig "Bring It", "Back to The Primitive" og "The Prophet" som jeg kjente igjen. Helt ok låter, men ikke så mye mer. Konserten ble litt rar og kaotisk, med de tidligere nevnte bråe skiftene mellom låtene, jamming uten Max også videre, men det hadde definitivt underholdningsverdi. Jeg ble ikke fristet til å sjekke ut mer av Soulfly's materiale, men det var morsomt å få med seg konserten.

Etter dette var jeg ganske sliten, og det eneste bandet jeg fikk med meg etter Soulfly var Emperor. Jeg synes at Emperor er et skikkelig stilig band, men utover Anthems To The Welkin at dusk kjenner jeg bare til enkeltlåter. Har dog sett Emperial Live Ceremony dvd-en noen ganger, så de fleste låtene som ble spilt denne kvelden var kjente for meg. Bandet spilte bra og Ihsahn virket veldig fornøyd. Jeg har ikke noe særlig å utsette på konserten, men jeg var som sagt sliten så jeg lot meg ikke helt rive med. De spilte en eller 2 låter fra Prometheus-skiva.

Etter dette vandret jeg litt rundt på området, hørte Motorhead og Finntroll spille men var for sliten til å la meg affektere. Har dog sett Motorhead to ganger før. Det var en bra festival, og som vanlig var det mange bra band. De helt unike konsertopplevelsene uteble dog, men Morbid Angel og Nevermore gjorde meget gode jobber og Emperor var det også flott å få med seg.