ALICE IN CHAINS – Oslo – Oslo, Rockefeller

Det var nok mange som hadde avskrevet Alice In Chains etter at vokalisten og frontmannen Layne Staley døde av overdose i 2002. Gleden var nok også desto større da Gitaristen Jerry Cantrell meldte at han sammen med bassisten Mike Inez og trommisen Sean Kinney skulle ut på turne for å feire minnene av sin avdøde venn og hylle fansen. Det var lenge uklart hvem som skulle overta mikrofonen. Valget falt på William Duvall.

 

Den 20. juni inntok endelig grunsjguruene Norges hovedstad. Med fare for å gjøre meg upopulær has Rockefeller, må jeg nok en gang utrykke min skuffelse med lyden under denne konserten for et fullsatt publikum. En del av feilen ligger nok hos bandets egne lydteknikere som ikke i stor nok grad tok hensyn til salens form og publikums plassering. Lydgjengivelsen var bra i rett linje ut fra scenen, men elendig i periferien. Siden jeg hadde en skade denne kvelden som forhindret meg i stå og i å kjempe om plassen midt i en ellevill fanskare, måtte jeg finne meg et sted jeg kunne sitte. Jeg endte opp på en liten forhøyning til venstre for scenen under mesaninen. Der ristet den overdrevne bassen så hardt i bygningen at vokal og gitardetaljer druknet i støyen. Mot slutten av konserten beveget jeg meg til puben bakerst i lokalet. Der var heldigvis lyden betraktelig bedre og jeg fikk full nytelse av mine to favorittlåter med Seattle rockerne; ”Would?” og ”Man in a Box”. Kvelden var reddet. Jeg fikk i alle fall med meg så mye av bandets glød og fremføring at jeg gleder meg til neste mulighet til å se Alice In Chains, da fortrinnsvis på en bedre arena. William Duvall som vokalist var absolutt godkjent og det tror jeg de fleste av hardcore fansen også er enige med meg i.

 

Som en liten avslutning kan jeg vel nevne at Bloodsimple’s opptreden som oppvarmere var skuffende dårlig. Jeg vet ikke hvordan de fikk bli med på denne turneen, men fortjente helt tydelig ikke plass i dette gode selskap. Stone Sour som frontes av Slipknots Corey Taylor gjorde en langt bedre figur. De spilte med et driv og en herlig aggresjon. Det var også helt tydelig at en god porsjon av publikum hadde kommet for å fortrinnsvis oppleve Stone Sour.