DOZÄRNE – Trondheim – Trondheim, Pias Kafè

DOZÄRNE – Trondheim – Trondheim, Pias Kafè

Dette var mitt første besøk på Pias for å oppleve live musikk og la meg med en gang si at det  ikke var en udelt positiv opplevelse. En av hovedgrunnene til at jeg møtte opp var for å se hvordan lille Pias fungerte som konsertarrangør, og det er verdt å skrive noen setninger om det: Med en kapasitet på 100 pers er det viktig å måte opp i god tid for å få noen form for utsikt til den lille scenen og lyden er veldig tvilsom hvis du blir stående i baren langt ut til siden der de fleste havner. At lille Trondheim har fått enda en scene der små og relativt ukjente band kan trene seg opp og spre glede er en positiv ting og denne lørdagen viste mange å sette pris på initiativet og musikken, lokalet var m.a.o. fullt!
Presis klokken ti gikk Dozärne på scenen med sin punk, desverre må jeg si siden jeg ikke hadde mulighet for å komme til lokalet før tyve minutter senere…
De fleste punkband spiller fort og enkelt, men Dozärne klarte å hale ut ett 30 min set i hele 50 min! Slå den! Dermed fikk jeg med meg såpass av bandet at jeg kan si meg fornøyd med det de presterte. Det vises at de har stått på en scene før og at de faktisk øver, det visuelle oste av 80-tallet og den gamle punken. Siden bandet var nytt for meg og lyden i baren (der øl ble servert) sugde hardt og intenst la jeg mest merke til enkelte partier som ga flashback til The Exploiteds gamle bragder, men bandet fra Lillestrøm står hardnakket på at de har sine røtter i den Svenske pønken og heller mot Ebba Grön, Dia Psalma osv… Fett var det uansett og mosh-pit er alltid en sann glede å oppleve på konsert.

 

Dette ble spilt:e3203b68d4a488c70220a207e1867b65.jpg

Klisje
III
Vårt Land, Vårt Land
Svart, Død Verden
Retro
Lille Annes Requiem
Soldatene Marsjerer
Hon Får (Dia Psalma cover)
Så Langt Tilbake
Dø I Dag
Trollmor
Seks Fot Under
Søvnløse Netter 

Etter en liten pause og så godt som totalt utbytting av publikum var Judith klar til å ta Trondheim med storm. Bandet kommer fra Harstad og hadde av en eller annen merkverdig grunn forvillet seg inn til Trondheim for å spille. Deres musikk kan best beskrives som en hybrid av hard rock, pop, ballader og mye annet som helst ikke bør blandes. Tilgi meg, men jeg fikk litt god Anathema-feel i begynnelsen, men det gikk fort over da de kjørte i gang noe som Kent kunne ha gjort (og sikkert har gjort) mange ganger bedre, og derifra gikk det bare nedover. Det virket ikke som om bandet noensinne har hatt et møte for å bli enige om hverken stil eller retning de bør prøve seg på og dermed blir det ufattelig lite givende å bli kastet mellom forskjellige idèer i en time. Å gjøre som Judith og kaste seg på alle musikalske bølgene for å vinne to ekstra fans uten tanke på at det faktisk høres bedritent ut med resirkulert musikk fra alle sjangere istedet for å lage seg en egen platform er det heldigvis få band som gjør. Finn deres egen sti istedet for å kopiere alt og alle, hører dere?????